Lang kamp om Gudfjelløya

I årevis har brødrene Terje og Arild Lundquist hevdet at de har eiendomsretten til om lag 2000 dekar av Gudfjelløya i Tunnsjøen. Saken er behandlet i flere rettsinstanser, uten at brødreparet har nådd fram. Nylig dukket det imidlertid opp et dokument fra 1886, som Lundquist mener beviser at de har hatt rett hele tida.

LANG KAMP: I årevis har det vært kamp om eiendomsforholdene på Gudfjelløya. Nå mener imidlertid brødrene Terje og Arild Lundquist at de har beviset på at de eier en tredel av øya etter at et delings- og skylddelings-dokument fra 1886 har kommet til rette.   Foto: Morten E. Amdahl

LANG KAMP: I årevis har det vært kamp om eiendomsforholdene på Gudfjelløya. Nå mener imidlertid brødrene Terje og Arild Lundquist at de har beviset på at de eier en tredel av øya etter at et delings- og skylddelings-dokument fra 1886 har kommet til rette.   Foto: Morten E. Amdahl

arkiv

RØYRVIK: - Det er ikke noen tvil lenger. Dokumentet er det endelige beviset på at våre forfedre kjøpte denne delen av øya for 120 år siden. Nå håper jeg det blir slutt på 25 år med baksnakking, sier Arild Lundquist.

Han og broren overtok gården på Gudfjelløya i 1980. Siden 1982 har det versert en eiendomstvist i rettssystemet.

- Etter at dokumentet om delings- og skylddelings-forretningen, som ble holdt 22. september 1886 er kommet til rette, har vi det endelige beviset på at hele Mykkelvikens eiendom på Gudfjelløya er vår, sier Lundquist.

Denne eiendommen tilsvarer 1/15 av hele Mykkelvik-eiendommen, som strekker seg fra Nordre Mursteinsberg, over Tunnsjøen og til toppen av Gudfjellet. Derifra til utløpet av Tunnsjøelva i Tunnsjøen, og følger fjellryggen til toppen av Tromsfjellet. Videre går grensa til toppen av Mykkelvikfjellet og ned til nordre Mursteinsberg igjen.

- Skylddelings-forretningen stemmer helt med det vi mener, og er slik lagmannsrettens mindretall tolket våre eiendomspapirer, sier Lundquist.

Ville avgjort saken

Mykkelvikens eiendom utgjør en tredel av hele Gudfjelløya.

Nå bygger det opp til en ny runde i rettsapparatet, etter at det historiske dokumentet har kommet til rette. Papiret beskriver nøyaktig hvilke deler av øya som ble solgt i 1876 og 1887.

De fem grunneierne på fastlandet har hele tida bestridt at denne delen av øya eies av Lundquist-brødrene.

- Vi skal i alle fall undersøke mulighetene for å få tatt opp saken på nytt igjen i retten, sier Lundquist.

Dokumentet ble etterspurt da lagmannsretten behandlet eiendomstvisten i 1992.

I domspapirene står nemlig følgende å lese:

«Skjøtet henviser til et dokument som er forsvunnet. Det er opplyst at man mener at dokumentet forsvant da sorenskrivergården brant i 1897, og tinglysningsgjenparten ble borte ved bybrannen i Namsos i 1940. Det må være vitterlig at dette skylddelings-dokumetet beskrev grensene for den fradelte eiendommen på Gudfjelløya», heter det i rettens papirer.

I samme åndedrag understrekes det at dette historiske dokumentet sannsynligvis ville ha løst hele eiendomsspørsmålet.

Lagmannsrettens mindretall sa seg den gangen enige med brødreparet.

- Dokumentet beskriver akkurat det flertallet i lagmannsretten etterspurte den gangen, sier Lundquist.

- Hvorfor har dokumentet plutselig dukket opp nå?

- Vi trodde som alle andre at det gikk med i bybrannen. Men her om dagen tok en bekjent kontakt med oss. Han hadde funnet et papir som han ikke visste hva var. Det viste seg at dokumentet er gull verdt for oss, og ville ha avgjort saken i 1992, sier Lundquist, og viser til at hans bestefar og bror kjøpte eiendommen for 600 kroner i 1885.

I tillegg betalte bestefaren 1000 kroner for å få opphevet panten som lå i eiendommen for å få et heftelsesfritt skjøte med alle herligheter og rettigheter på eiendommen.

- Kan dokumentere

Lundquist legger ikke skjul på at det har vært slitsomt å ha naboer som hele tida har bestridt eiendomsforholdet, og tatt ut flere stevninger i årenes løp. Han mener de bit for bit har forsøkt å ta fra brødreparet eiendomsretten.

- Vi kan nå dokumentere at vi hele tida har hatt rett. Vi har flere ganger forsøkt å kjøpe hele eiendommen. Men fastlandsboerne har ikke ønsket å selge frivillig. Vi eier de om lag 2000 dekarene likevel. Det har vi svart på hvitt, og det føles godt, sier Lundquist, som mener det er på høy tid at bygdefolket får høre deres versjon av saken.

- Når vi nå har det endelige beviset, er det på tide at sannheten kommer fram, sier Lundquist.