Lunt og koselig

Mens publikum sto og ventet på prinsesse Astrids ankomst til Kulturhuset lørdag formiddag, kortet Namsos Musikkorps ned ventetida med feiende marsjmusikk.

GJENSYNSGLEDE: Prisnesse Astrid håndhilser på Paal Sandø utenfor Kulturhuset. Fra venstre Marius Sandø, Paal Sandø, Hans Christian Sandø, prisnesse Astrid, ordfører Kåre Aalberg og fylkesmann Inger Lise Gjørv.  Foto: Bjørn Tore Ness

GJENSYNSGLEDE: Prisnesse Astrid håndhilser på Paal Sandø utenfor Kulturhuset. Fra venstre Marius Sandø, Paal Sandø, Hans Christian Sandø, prisnesse Astrid, ordfører Kåre Aalberg og fylkesmann Inger Lise Gjørv.  Foto: Bjørn Tore Ness

arkiv

NAMSOS: Da bilen med prinsessen kom, ble hun tatt imot av ordfører Kåre Aalberg, mens Halvor Sandøs sønn Paal sammen med to av sine sønner, Hans Christian og Marius, sto plassert nærmere inngangsdøra, like ved den røde løperen. Hans Christian overrakte blomsterbukett før prinsessen og henns følge tok turen inn på utstillinga. Litt senere ble dørene åpnet for publikum, og så kom prinsessen sammen med fylkesmann Inger Lise Gjørv og hoffdame Anne B. Heje inn i galleriet, der de blant andre hilste på Sandøs kone Ingrid og Flatangers ordfører. Gro Merete Hjertvik spilte «Fjordidyll» av Paul Okkenhaug før lederen i Namsos Kunstforening, Bjørn Tore Hasfjord fikk ordet.

Nærmest en festival

Han uttrykte glede over prinsessens nærvær og pekte på utstillingas mangfold før han kom inn på Sandøs lange kunstneriske karriere. Han rettet også en stor takk til samtlige bidragsytere.

- Jeg håper vi har klart oppgaven vår, sa Hasfjord.

Ordfører Kåre Aalberg roste kunstforeninga for initiativet med å presentere en namdalskunstner annethvert år, og understreket at valget av Sandø var et meget godt valg.

- Sandødagene blir nærmest en festival med presentasjon av Halvor og hans kunst, broren Toralf og resten av familiens kunstneriske virksomhet.

Han pekte på Halvor Sandøs innsats som motstandsmann under krigen, hans kunstneriske kraft hentet fra Namdalen, og gleden over at han alltid holdt fast ved røttene sine. Han dvelte også ved broren Toralfs innsats for å gjøre Olav Duun kjent over det ganske land gjennom sine opplesninger fra Juvikfolke i radioen på 50-tallet.

- Jeg er svært glad for prinsesse Astrids nærvær, og for at hun i tillegg er aktør på utstillinga, sa Aalberg før han avsluttet med å trekke historiske linjer.

- 7. juni er en spesiell dato både for Norge og for Namsos, sa han og fortalte at han nettopp hadde lest mostandsmannen Max Manus apos; beretning om den fantastiske stemninga da kongefamilien kom tilbake til Oslo, også det 7. juni, sa Aalberg, og takket alle involverte for innsatsen.

Trivelig fortellerstund

Deretter tok prinsesse Astrid plass på den oppbygde scenen sammen med Paal Sandø og ga i samtalen med publikum et fornøyelig innblikk i årene mens hun var Halvor Sandøs elev.

- Takk for at du tok turen hit og på denne måten er med på å hedre far, sa Paal Sandø innledningsvis, og prisessen fortalte lett og ledig om mange muntre episoder og opplevelser i verkstedet.

Prinsessen fortalte om sitt første møte med keramikken under skolegang i USA, men sa at det der bare var snakk om råmateriale uten brenning. Da ble det en ganske annen undervisning i Sandøs verksted. Her lærte hun å dreie og understreket at Sandø hjalp henne med bryllupsgaven - 12 tallerkener - da søsteren Ragnhild giftet seg med Erling Lorentzen i 1953.

- Ifølge uttalelser i en avis var Halvor ganske streng, bemerket Paal Sandø.

- Han måtte være det, sier prinsessen og ler, og forteller at det sjelden var stille i verkstedet, selv ikke når det meste gikk i høygear.

- Vi gikk ikke av vegen for å gjøre hverandre et pek, sier hun, og beretter om den gangen da hun selv satt innebygget og ikke kom noen veg. Tekanna sto på ovnene siden det alltid ble servert te midt på dagen. Plutselig sier det pang, korka på tekanna farer som et prosjektil gjennom lufta og treffer Sandø som sitter og maler. Vanndampen treffer han slik at han brenner seg, og hun insisterer på å hjelpe, tar matpakkene og kliner smør på brannsårene.

Kongelige småtroll

- Heldigvis gikk det bra, ler hun, og Paal Sandø sier han husker henne som en smilende ung dame og minnes den lette tonen i verkstedet.

- Det skulle da også bare mangle, ler prinsessen.

Han viser henne to små gjenstander som hun hadde laget, ei trollkjerring og en trollmann, gjenstander som han passer særlig godt på og som til vanlig har plass i stua hans.

- Jeg husker at det var knapt med tid, og at vår nåværende konge lurte svært på hva du holdt på med da han kom for å hente deg.

Paal Sandø er ikke sikker på når det skjedde, men prinsessen har tidspunktet klart for seg.

- Det må ha vært i 1957, sier hun, og gir uttrykk for - før hun drar til den kommunale lunsjen på Tino apos;s - at det bare var hyggelig å stille opp.

Før hun dro til lunsjen, overrakte ordføreren boka «By apos;n vi bur i» av Martin Hågensen, og Hjertvik framførerte «Arabesque» av Claude Debussy.

Mangesidig karriere

Deretter holdt Magni Moksnes Gjelsvik foredrag om Halvor Sandøs mangesidige karriere. Hun forteller at han lokalt alltid ble kalt «Hallegutt», og at han som sin bror Toralf tidlig ble bitt av teaterbasillen.

- Han spilte amatørteater og var med i revyer, og drev dessuten både med boksing, bryting og friidrett.

I Oslo ble han en del av kunstnermiljøet på Kaffistova, og fikk her lysten på keramikk. Han fikk tegneundervisning av Henrik Sørensen, var elev ved SHKS, men drev i tillegg som statist både i film og teater.

Gjelsvik kom også inn på hans virksomhet under krigen og beskrev hans smittende humør og positive legning.

- Han ble omtalt som «keramikkens Rembrandt» og var den første som fikk sin keramiske utdannelse i Norge. Etter hvert dukket ønsket om hus og verksted på heimlige trakter opp, og resultatet ble flytting til Flatanger i 1971, sa Gjelsvik.

I foredraget berørte hun også prinsessens karriere som keramiker og pekte på at det var kunstneriske gener også i kongefamilien. Hun nevnte spesielt prins Eugen som ble en kjent og aktet maler.

- En finere honnør enn prinsesse Astrid deltakelse kunne Halvor Sandø ikke fått, sluttet Gjelsvik.