«Jeg trodde jeg kom til å dø»

Georg Bondø og Arne Flaat overlevde flystyrten på Berg i 1993. Her er intervjuet NA gjorde med de profilerte personene i forbindelse med tiårsmarkeringa i 2003.

ALDRI GLEMME: I dette intervjuet, som ble laget i forbindelse med tiårsmarkeringa av flyulukken, forteller Arne Flaat og Georg Bondø om ulykkeskvelden.   Foto: Bjørn Tore Ness

Flystyrten på Berg
arkiv

BERG: Et rutefly faller ned og smadres til tusen biter. Det finnes ingen ting i historiebøkene og i all verdens statistikker som gir en gnist av håp om at mennesker kan overleve katastrofen.

Redaktør Georg Bondø (76) og regiondirektør Arne Flaat (55) er blant dem som har opplevd det som ikke skal være mulig. De var blant dem som opplevde et uforklarlig mirakel, de overlevde flyulykken på Berg.

I respekt for dem som mistet livet denne tragiske oktoberkvelden i 1993, vil de være med på ei ærbødig markering på dagen 10 år etter ulykka.

Georg og Arne møttes på Værnes. Georg kom fra Oslo. Han hadde vært i Oslo noen dager som deltaker på avisdagene, ei årlig samling av landets pressefolk.

Arne kom fra Trondheim der det hadde vært møte i stiftelsen som senere ble til Trøndelag vekst. Han fløy som regel en gang i uka mellom Namsos og Værnes, og hadde bare gode erfaringer med Twin Otter-flyet.

– Det var tiltakende dårlig vær med stormvarsel, men jeg følte ingen engstelse foran flyturen, selv om flyet måtte bindes fast for å stå rolig da vi gikk om bord, forteller Arne.

Både Arne og Georg hørte at andre passasjerer i ventehallen på Værnes snakket om at de var bekymret over striregnet og de sterke vindkastene. Noen av dem booket om for å reise med Dash-flyet som skulle ta av senere på ettermiddagen. De mente det var et større og tryggere fly enn Twin Otteren.

Georg ofret ikke en tanke på stormkastene, og at det brygget opp til skikkelig uvær. Han hadde vært ute en uværsdager før både på sjø og land, og mente at det ikke var så mye annerledes i lufta.

Georg hadde vært heimefra lenge, nå hastet det med å komme heim til Ingrid.

Arne og bank-kollega Randi Grande (Estensen) hadde satt seg på to ledige seter bakerst i flyet, da Georg kom hastende som sistemann og fikk det siste ledige setet på nest bakerste rad, foran Randi og Arne.

Det var ei plassering som må ha vært bestemt av skjebnen eller høyere makter. På den måten ble det satt ei grense mellom liv og død.

I lufta

Alt var som det skulle være på Værnes, nøyaktig etter rutetida 27. oktober 1993 klokken 18.35.

Den trofaste Twin Otteren rullet ut på flystripa, kastet seg som et løvblad opp mot himmelen og forsvant i høstmørket for å lande i Namsos klokka 19.15.

Slik skulle det ikke ende.

– Jeg merket ganske raskt at det var urolig i lufta med veldig sterk turbulens, forteller Arne.

Flyet ristet aldeles forferdelig noen ganger. Det var ubehagelig, men det var rolig i flyet, ingen av passasjerene viste tegn til at de var redde. Noen forsøkte å slappe av så godt som mulig i håp om å sovne, men det var vanskelig.

Arne og Georg merket at det ble verre rystelser da flyet nærmet seg Namdalen. Arne husker at han tenkte at i kveld skulle det jammen bli godt å komme ned på bakken. Det var ingen behagelig flytur han var med på.

Endelig var de snart heime. Flykapteinens røst lød trygg og god på høyttaleren.

– Vi lander i Namsos om 10 minutter, sa kapteinen. Takket for turen og ønsket alle en trivelig kveld.

– Jeg så lys på bakken, jeg mente det var Ranemsletta.

Arne husker en varm glede over å være gjennom skydekket. Det var da det smalt.

I bakken

Arne husker han så på klokka og ventet på at flyet skulle sette hjulene ned på Namsos Lufthavn. Flykapteinens 10 minutter til landing var oppbrukt. Det kom et voldsomt smell, midtgangen ble slått opp og brakk i to foran setet til Georg, forteller Arne.

Flyet fortsatte med hopp oppover og harde dask mot bakken. Arne trodde flyet hadde foretatt ei mislykket landing på flyplassen, ei slags nødlanding.

– Vi må stanse hvis vi skal overleve, vi må ikke havne for langt utenfor flyplassen. Jeg var ikke i sjokk, jeg tenke relativt klart.

Flyet stanset etter den ville ferden gjennom skogen på Berg. Arne hang noen meter over bakken i flyets haleparti, fastspent i setebeltet. En arm var ubrukbar, den var brukket, og Arne hadde store problemer med å komme seg løs.

– Jeg trodde jeg kom til å dø, var gjennombløt av bensin, jeg ventet på smellet.

Georg ble kastet ut i terrenget og fant seg selv under ei gran med deler av flyvraket rundt halsen.

– Jeg tror det var et vindu, forteller han.

Arne kom seg løs fra setebeltet. Han gikk noe meter og støtte på Georg og Randi. De var skadet.

Nå forsto de at de ikke var ute i terrenget ved siden av flyplassen, men et eller annet sted ute i skogen langt fra folk. De var våte til skinnet, de frøs så de hakket tenner. Kulden sendte krampaktige skjelvninger gjennom kroppen. Det var mørkt og helt stille omkring dem. De hørte bare en svak sus av vind i skogen.

Redninga

– Hvordan kom redninga?

– Vi fikk etter en stund øye på et lys som sto rolig mellom trærne, og ble enige om at det måtte være lys fra et hus.

Roger Paulsen løp mot lyset, og fikk varslet om katastrofen.

Arne og Georg husker de hørte et menneske komme løpende.

Det var Arnstein Berg, som den gang var 17 år. Han fikk en ilddåp.

– Hvor er vi, ropte Arne og Georg.

– På Berg, svarte Arnstein.

Han fant tilfeldigvis ei lommelykt i lynget. De spinkle lysstrålene fra lykta avslørte konturene av et ufattelig drama kunne skimtes i kveldsmørket.

Stillheten i katastrofeområdet ble brutt. Redningsmannskapene var der utrolig raskt.

Arne husker han møtte Halvor Solum på vegen nedover mot gården på Berg og fikk låne Halvors mobiltelefon for å ringe heim.

Arne fikk fortalt kona at han hadde falt ned med fly, men levde. Det ble en kort samtale.

Det var først inne i stua på Berg at Arne og Georg fikk en følelse av hva de hadde vært med på. De oppfattet omfanget av tragedien og ble overmannet av tung fortvilelse og oppgitthet.

– Jeg lå på gulvet innpakket i ulltepper, og så at folk døde rundt meg, at opplivnsingsforsøk var nytteløse, sier Arne.

Takk for livet

– Nærheten til sykehuset reddet flere liv denne kvelden.

Arne og Georg kom til sykehuset klokka 21.00 som nummer 10 og 11, og ble tatt imot av en stab med leger og sykepleiere.

– Det var så enormt godt å komme inn i mottakelsen. Jeg kjente varmen av trygghet og glede strømmen gjennom kroppen, forteller Arne.

Han følte at alle som var der, var kjente ansikter.

– Det var så godt. De var rolige, de visste hva de skulle gjøre. I heisen oppover i etasjene tok de blodprøve, en uvanlig handling som virket helt naturlig.

Både Arne og Georg var utrolig lite skadet. Arne hadde brukket en arm, mens Georg skadet ryggen og kragebenet. Det var nedkjølinga som var alvorlig.

– Med en kroppstemperatur på bare 32 ville jeg ikke ha overlevd å bli fraktet til sykehus i Levanger, sier Georg.

Både han og Arne fastslår at det i ettertid er vanskelig å skjønne at redningsaksjonen ved ulykka kunne ha vært bedre. Hjelpemannskapene, alle som en, var kolossalt effektive.

– Husk at de ble kastet inn i katastrofen uten forvarsel, det var ingen øvelse, men virkelighet.

Livet går videre

Det er ikke mange tragiske hendelser som har fått mer oppmerksomhet enn flyulykka på Berg. De første dagene var preget av blomsterhilsninger som uttrykte glede over at liv ble reddet i den ufattelige tragedien, men sorgen over dem som mistet livet, var tung å bære.

– Men livet måtte gå videre. Allerede uka etter ulykka reiste jeg med Twin Otter igjen og fløy over ulykkesstedet, forteller Arne.

Senere ble det ei stor helseundersøkelse for dem som overlevde og involering i flyhavarikommisjonens arbeid.

– Har ulykka satt varige spor i livet?

– Ja, det har den på både godt og vondt, sier Arne.

– Det er umulig å viske ut ei så tragisk hendelse, den har bitt seg fast i sjelen, men det har også fulgt med noe godt. Vi har møttes, og vi har møtt mange andre mennesker, som vi har samtalt med, det har gitt en styrke som er en god ballast å ha med seg videre.

I Georgs liv skjedde det tre harde slag i løpet av ett års tid rundt flystyrten. Ingrid var alvorlig syk da ulykka skjedde og døde kort tid etter.

– Hver morgen våkner jeg med Ingrid i tankene, flyulykka har ikke fulgt meg senere i livet, sier Georg og legger til at det tredje slaget var at han mistet sin avisbedrift Nordtrønderen og Namdalen.

– Hvorfor markering av 10-årsdagen for ulykka?

– Vi vil ha en minnedag for dem som mistet livet, og håper vi får møte så mange som mulig av dem som mistet sine kjære denne tragiske oktoberkvelden på Berg. Vi har et skjebnefellesskap, sier Georg.

– Vi håper også å kunne møte mange av dem som var involert i redningsarbeidet på en eller annen måte. Det er uheldig at slike hendelser skal gå i glemmeboka, og minnesteinen er satt opp fordi vi aldri vil glemme det som skjedde, sier Arne.

– Er det et mirakel at dere lever?

– Ja, det er det.