Flagget fra frigjøringa

Dette falmete flagget var sentralt for norske tropper i Sverige for 70 år siden. Det vaiet over Karl Johan da kronprins Olav kom heim i 1945. Senere har det i generasjoner hatt fast plass i 17. mai-toget på Lund.

SYMBOL: Etter krigen lå flagget 25 år i en kommode heime hos Jon Smines. Siden har det vært i bruk hver eneste 17. mai i toget på Lund. FOTO: BJØRN TORE NESS 

IDENTITETSKORT: Bildet viser identitetskortet fra da Jon Smines var resverepoliti i Sverige under krigen. 

arkiv

SMINES: Flagget, og den fantastiske historien bak det, har fulgt 90 år gamle Jon Smines gjennom alle disse årene siden 1944. I morgen skal hedersmannen og kona Kjellaug (86) på den vakre Smines-gården igjen delta når bygdefolket på Lund samles i toget bak det historiske flagget.

– Vi har et vanlig, stort flagg først, så kommer alltid det mindre flagget. Det er faktisk litt rift om å få bære det. Selv har jeg aldri hatt den jobben, men i fjor var det barnebarnet Andreas (11) som bar flagget, forteller den usedvanlig spreke veteranen.

Jon Smines har fortalt om flagget og historien bak det flere ganger, både på den tidligere skolen i bygda og på grendehuset. Derfor tror han de fleste sambygdingene vet betydninga det har. Han skrev også historien først på 90-tallet i et hefte som grendelaget ga ut før i tida. Der innleder pensjonisten på følgende måte: «Noen har kanskje undret seg over det gamle, falmete og værslitte flagget som skolebarna på Lund bærer i syttende maitoget.»

Rømte til Sverige i 1942

Med en hukommelse de aller fleste kan misunne ham, gjentar Jon Smines den 70 år gamle historien. Faktisk startet fortellinga to år tidligere, da Smines som 18-åring sammen med en kamerat tok skrittet og rømte til Sverige.

– Drømmen for veldig mange ungdommer under krigen var å komme seg til Sverige – og videre med flytransport for å tjenestegjøre i de norske troppene i Skottland, forteller han.

De to sambygdingene kom seg greit over til det nøytrale nabolandet. På grunn av krig i Nord-Afrika, hadde ikke lenger engelskmennene fly til å bringe nordmenn over kanalen, så Jon Smines og kameraten ble værende i Sverige – og etter hvert tatt opp som vernepliktige i norske tropper under oppbygging der.

Historien om flagget begynte seinsommeren 1944 ved en idyllisk innsjø i Sødermanland. Der var det bygd opp en norsk militærforlegning, og i løpet av august ble det satt opp en bataljon med norske soldater.

– Vår kompanisjef, som ved sida av å være vernepliktig offiser også var jurist, var litt av en filosof. For å gi øvelsene et lite ekstra puff, satte han i gang med konkurranser i militære ferdigheter mellom troppene. Premien var dette flagget. Den troppen som hadde de beste samlede resultat en måned, fikk beholde flagget til neste måneds konkurranse var avgjort. Og etter seier i tre måneder, fikk troppen flagget til odel og eie.

Nærøymannen forklarer at flagget hadde svært stor symbolverdi for nordmennene den gang, og det var derfor en ettertraktet premie.

– Det ble aldri satt opp noen vaktliste for å heise og ta ned flagget. Det gikk av seg selv mellom soldatene, sier 90-åringen for å understreke hvilken respekt folket hadde for flagget i rødt, hvitt og blått under krigen.

Vaiet for kronprinsen

På etterjulsvinteren i 1945 hadde troppen til Smines tatt sine tre seire og fikk flagget til odel og eie. På denne tida overtok sersjant Jon Smines selv som troppssjef. Ved det tyske sammenbruddet våren 1945, fikk bataljonene oppgaver i Norge og nådde etter hvert Oslo til en sammenhengende folkefest 10. mai.

Det viktige flagget fulgte fortsatt troppen og ble heist og firt hver eneste dag. Også da bataljonene dannet espalier på Karl Johan for kronprins Olav tre dager senere, vaiet flagget i fredsvinden. Og selvfølgelig hang flagget på vaktstua i Slottsparken da tredje tropp overtok slottsvakta under den største 17. mai-feiringa i landets historie.

Utpå høsten 1945 hadde den unge nærøymannen Jon Smines begynt på befalsskolen. En råkald desemberdag kom en postpakke til ham på Terningmoen – med en hyggelig hilsen fra en av lagførerne. Og med flagget pent innpakket.

– Jo da, jeg er stolt når jeg ser det i toget, det er godt å se flagget, erkjenner 90-åringen Jon Smines smilende.