– De har gjort alt for meg

Hassan Kahn Marofkhel viser at det umulige er mulig. Fem år etter den dramatiske flukten fra Taliban smiler livet til 21-åringen.

STRAKK UT EN HÅND: Lise Greftegreff og Bjarne Brøndbo så noe i øynene til Hassan Kahn Marofkhel da han kom til Skage for å søke jobb. Nå har han vært der i tre år – og i dag skal de feire julaften sammen. 

arkiv

SKAGE: 53 dager har gått siden afghanske Hassan rørte tv-seerne til tårer med sin hjerteskjærende historie på talkshowet «Lindmo». Bjarne Brøndbo gråt.
Men i den kjølige verkstedhallen på bilopphuggeriet på Skage, er tårene tørket bort. Hassan, Bjarne og Lise Greftegreff ler.
Vel vitende om at på fem år er tilværelsen til Hassan snudd helt på hodet.
Som 16-åring kom han helt alene til Norge. Redd, skadet, ensom og usikker på hvordan livet ville bli. Sterkt preget av flukten fra Taliban, som nådeløst drepte faren og broren.
Inne på pauserommet på bilopphuggeriet på Skage slenger Hassan den grå boblejakka over stolen og setter seg ned.

Bildetekst 

 

Lise lager kaffe. Bjarne spør hvordan det går med hånda. Hassan har ikke vært på jobb på to uker. Han skadet tommelen i et arbeidsuhell – og må holde seg i ro til den har grodd. Det er ikke enkelt, for Bjarne, Lise og bilopphuggeriet er limet i livet hans. Helt siden han fikk innpass i bedriften for tre år siden – har de betydd alt.
– Når jeg sitter heime begynner jeg å tenke. Og det er det siste jeg bør gjøre. Jeg har ikke godt av det, sier den traumatiserte 21-åringen og klemmer fingrene godt rundt kaffekoppen.


«Hundene skulle drepe meg»


Tankene går tilbake til Afghanistan, og Jalalabad hvor han kommer fra. Han måtte rømme fra heimlandet da Taliban drepte faren og broren hans. Til fots kjempet han seg over fjellpassene i Pakistan og over til grensa til Iran – så til Tyrkia, før han tok seg til Hellas.
– Jeg husker fortsatt godt hundene som grensevaktene i Iran slapp løs og som skulle drepe meg. Redselen sitter i ennå, sier 21-åringen.

Haiket til Italia

Kulde, sult og redsel. Men det stoppet ikke Hassan. Han ga seg ikke. En snill dame i Hellas sørget for at han fikk haik med en trailersjåfør til Italia. Mens han ventet på å komme seg videre, bodde han i en park i Firenze med andre flyktninger.
– Politiet kom og banket oss opp, så vi måtte ofte løpe. Vi fikk aldri ro, sier Hassan og ser ned i bordet. Han tar en pause, det er ikke enkelt å fortelle.
Ferden stoppet ikke i Italia. Den fortsatte videre til Tyskland – deretter Danmark. I 2009 satte han beina i Norge for første gang – på bussterminalen i Oslo.
– Jeg ble så overrasket da jeg kom til Norge. Det var ingen politifolk å se noe sted. Jeg måtte høre rundt for å få tak i politifolk, sier Hassan.
– Hvordan var møtet ditt med Norge?
– Det var veldig positivt. I Afghanistan kunne jeg ikke stole på noen. Her føler jeg at folk er ærlige. Og måten jeg har blitt tatt imot av Bjarne og alle her på Skage er utrolig, noe jeg er veldig takknemlig for, sier Hassan, som selv bor i en leilighet på Skage.

Sendt til flere mottak

På politistasjonen på Grønland startet ferden mot Namsos. Han ble sendt til to mottak før han havnet i Namsos. Helt alene. Langt borte fra heimlandet – og mora og søstera som fortsatt er i Pakistan.

Bildetekst 


Han kunne ikke lese eller skrive da han kom til Norge. På asylmottaket hadde han lange og vanskelige dager på skolen, men tida etter skoletid var likevel den verste. Da hadde han ingenting å gjøre, og de tunge tankene tok overhånd.
Derfor spurte han støttekontakten om det var noe han kunne gjøre i bygda. Støttekontakten tok han med til et bilopphuggeri.


«Jeg er utrolig takknemlig.»


På pauserommet i bilopphuggeriet forteller Bjarne Brøndbo om hvorfor han ga Hassan en sjanse. Bjarne så noe i øynene til den unge afghaneren, en vilje til å bidra og til å gjøre noe nyttig og meningsfullt med livet sitt.
Han spurte hva Hassan kunne. For mange år siden, som liten gutt, hadde han jobbet som sykkelreparatør heime i Afghanistan. Nå fikk han ansvaret for en av de enkleste maskinene på huggeriet.
Hassan var i gang. Han hadde fått noe å fylle hverdagen sin med. Noe meningsfullt.
Nå har han tatt steg videre. Hassan har vært hos Bjarne på bilopphoggeriet i tre år – og om alt går etter planen blir han etter hvert bilmekaniker.

Skal feire jula sammen

Bjarne og kona Lise har hjulpet Hassan med ting de betrakter som små – men som betyr alt for Hassan.
– Det er altfor mye for meg. Altfor mye, sier Hassan ydmykt før Lise bryter inn:
– Vi er jo glad i han da, vet du, sier Lise og stryker Hassan på skulderen.
– Vi er arbeidsgivere som bryr oss – det gjør vi med alle. For Hassan sin del er det en kultur- og språkbarriere som gjør selv de enkleste ting kompliserte. Der kommer vi inn og støtter opp hvis han trenger noe, sier Bjarne. Derfor har de bedt Hassan feire julaften sammen med hele familien Brøndbo.
– Det blir vi, og Hassan. Selv om han ikke feirer jul, følte vi ikke at vi kunne la han sitte alene i en leilighet i ti dager uten at det skjer noe. Hassan synes det er ok når det skjer noe, sier Bjarne.
– Man må huske på at han er i en alder hvor han kunne vært sønnen vår, og det gjør sterkt inntrykk på meg. Han er ung. Husk at han kom til Norge som 16-åring, helt alene, sier Lise.
Og guttene til Bjarne og Lise gleder seg ekstra til jul. For i år blir det både pinnekjøtt og ribbe.
– He he, jeg gleder meg på pinnekjøtt og julebrus, smiler Hassan.