Vegen ut av narkohelvete

For 22 måneder siden kom vendepunktet.

NY FRAMTID: Tom Erik Schwartz er i gang med sitt nye liv, der jobb, eget hus og familie hører med. FOTO: BJØRN TORE NESS 

LAR

• LAR står for legemiddelassistert rehabilitering.

• Rusmisbrukeren får en tablett, Subexone, som han tar hver andre dag for å slippe abstinenser og slippe å være dårlig.

• Tabletten tas under oppsyn.

• Etter en måned får man en dose med heim.

• Etter et år henter bruker medisinen en gang i uka. Bruker leverer urinprøver og er til lege for å sjekke at han ikke tar mer enn han skal.

NY SJANSe: Frode Hegle (til høyre) hos MN Vekst ga Tom Erik Schwartz en ny sjanse. I dag styrer han kjøkkenet i bedriften med fast hånd. FOTO: BJØRN TORE NESS 

TACOKJØTTDEIG: Tom Erik Schwartz braser opp store mengder tacokjøttdeig på kjøkkenet hos MN Vekst der han jobber og er blitt sjef.FOTO: BJØRN TORE NESS 

arkiv

NAMSOS: Tom Erik sitter foran oss ved et møtebord på MN Vekst. Blikket er blått, kroppen rolig der han sitter og skal fortelle om livet til nå. Hanhar problemer med å huske årstall, når ting skjedde. Han har problemer med å huske detaljer.

Det av meste av hendelser har rusen tatt med seg – det er bowrte vekk, i det store intet.

Han skal allikevel fortelle. 29-åringen vil gjerne formidle at det er mulig å komme seg ut av rushelvetet. Det er mulig å få en ny sjanse, komme seg på rett kjøl. Selv har han vært ute av miljøet, vært rusfri, i 22 måneder nå. Det føles godt.

Fikk levert stoff på sykehuset

– Det sies at du må helt ned i grøfta for å klare å slutte, sier han.

Der har Tom Erik vært. For om lag to år siden kom abstinensene stadig oftere. Tom Erik hadde vent kroppen sin på vanvittige mengder stoff. På slutten kjøpte han morfinpreparater for mellom 3.000 og 6.000 kroner dagen. Hver dag. En dag uten morfin ble en vekker.

Abstinensene som fulgte husker han godt. Det er de verste han har hatt.

– Dag to var det som jeg hadde maur fra hoftene og ut i stortærne. Jeg klarte ikke å sitte i ro, jeg vekselvis svettet og frøs, forteller 29-åringen.

Han innser at det ikke er noe liv å ha ha det sånn. Du kommer til et punkt der du er så sliten, så sliten. Du gidder ikke mer.
 

«Det var som om jeg hadde maur fra hoftene og ut i stortærne. Jeg klarte ikke å sitte i ro.»
Tom Erik Schwartz

 

Han blir innlagt på sykehuset. Der blir han medisinert. Det skal virke mot de verste abstinensene.

– De kom med ti milligram der jeg var vant til doser på oppimot 700 mg. Det sa seg selv at det ikke var nok. Derfor begynte jeg å ringe rundt etter medikamenter. På sykehuset trodde de medisinen de ga meg virket. Jeg var jo litt roligere, bemerker han.
 

«Det er enklere for en under 18 år få tak i stoff enn å få noen til å kjøpe øl til seg.»
Tom Erik Schwartz

 


Han fikk tilgang på hasj – som han tok på sykehuset – og som virket såpass at han ikke klarte å gå. Det ble oppdaget – og Tom Erik ble kastet ut. Han fikk ikke være på sykehuset lenger når han medisinerte seg selv. Forståelig nok.

Problemene startet i skoletida

Men vi skal tilbake i tid. Tom Erik Schwartz' foreldre skilte lag da gutten var liten. Han flyttet med mamma til byen, først til sentrum, så til Fossbrenna. Skoletida på Høknes barneskole var ifølge Tom Erik veldig grei. Han hadde lese- og skrivevansker, og var avhengig av tilrettelagt undervisning. Da han kom over i ungdomsskolen, var ikke alle lærerne klar over problemene, og han fikk ofte kjeft og ble beskyldt for å være giddeløs. Han måtte anstrenge seg mer, var omkvedet.

En positiv opplevelse ligger enda godt framme i pannebrasken: Da han fikk ta en muntlig prøve i engelsk – og fikk god karakter. Ellers var det smått stelt. Karakterene var dårlige, det ble mye kjeftbruk – og ungdomsskoleeleven valgte å rømme unna problemene.

– I 8. og 9. klasse fant jeg meg et nytt nettverk, der jeg ble godtatt, der jeg ble satt pris på. De nye vennene fant jeg i rusmiljøet, forteller han.

Det ble en flukt inn i en annen verden, der ting var ok, der ingen kjeftet og stilte krav. Tom Erik fikk være i fred. Han hadde funnet seg et liv som han syntes var mye greiere enn å sitte på skole- benken og plages.

Brydde seg ikke om hva de sa

– Var det ingen som slo alarm?
Han nikker. Jo, på skolen prøvde de å få ham tilbake til klasserommet i en periode. Lærerne kom heim til ham, vekket han og tilbød skyss til skolen. Det holdt ikke lenge.

– Mamma skjønte også at det var noe galt. I begynnelsen ble hun irritert og forbannet, men da ble jeg borte. Slo av telefonen. Hun ante ikke hvor jeg var og hva jeg holdt på med. Det pågikk i tre måneders tid. Så fant vi en måte å kommunisere på, og jeg var flink til å varsle henne hvor jeg var. Det var tross alt bedre enn å ikke vite. Jeg brydde meg jo ikke uansett, jeg kjørte mitt eget løp. Men i årenes løp har jeg vært åpen med mamma, fortalt hva jeg drev med og prata masse med henne, sier han og legger til:

– Og hun har aldri vent meg ryggen, selv om hun selvsagt ikke likte at jeg rusa meg. Uansett – hun har støttet meg.

Begynte med hasj og HB

Etter å ha blitt introdusert for hasj allerede i 12-årsalderen, begynte han å drikke heimbrent som 13-åring. Brennevinet fikk han tak i på ungdomsskolen, og da han gikk over til sterkere stoffer, var det via bekjentskaper som skaffet det han trengte. I det store og hele er det ifølge Tom Erik ikke vanskelig å få fatt i stoff i Namsos.

– Det er enklere for en under 18 år å få fatt i stoff enn å få noen til å gå i butikken og kjøpe øl for seg, hevder han.

Han mener stoffmiljøet har hardnet til. Før gikk det mest på hasj og amfetamin, nå er morfin og syntetiske stoffer blitt mer vanlig. Det er mye sterkere og rusen varer ikke så lenge. Selv gikk han etter hvert over til tabletter – mye beroligende.
 

«Fleinsopp, for eksempel, var enkelt å få tak i og det kostet ingen ting.»
Tom Erik Schwartz

 


– Du får kjøpt alt du vil ha, forteller han og legger til at han selv var veldig ukritisk til hva han tok ei stund.

– Var jeg usikker på hva slags stoff det var, prøvde jeg og så hva som skjedde. Fleinsopp, for eksempel, var enkelt å få tak i og det kostet ingen ting.

En gang var Tom Erik så medtatt at han ble funnet i ei grøft på Otterøya. Hva han hadde hatt i seg da, aner han til dags dato ikke. Han var på sykehuset i flere dager, husker det i små glimt. Han er blitt fortalt at han pratet og pratet. Ingen forsto hva han sa. Det var uråd å passe på ham, de klarte ikke å hanskes med ham på avdelinga. Det endte med at Tom Erik ble overflyttet til lukket avdeling på psyk. Der våknet han – omsider.

Vel ute av sykehuset, begynte Tom Erik å ruse seg igjen.

– Det må ha vært dyrt å finansiere alle rusmidlene?

Tom Erik ser ned i bordet. Ja, klart det var kostbart. Svindyrt for å si det rett ut. På det meste kjøpte han morfin for 6.000 kroner dagen.

– Det ble finansiert ved at jeg solgte dop selv, innrømmer han.

Det er verken lett eller artig å snakke om disse tingene. Det er ingenting å være stolt av, for å si det sånn.

Har prøvd å slutte flere ganger

Etter 15 år på kjøret begynte kroppen å få nok. Det vil si, Tom Erik hadde prøvd å slutte med narkotika før også, flere ganger. Den første gangen var han 19 år og ble sendt til Ålesund på avrusing. Der var han i ti dager. Da ville han ikke mer, og det var ingen hjemmel for å holde tenåringen der mot sin vilje. Han kom seg til flyplassen i Ålesund før han begynte å drikke igjen.
 

«Dopen ble finansiert ved å selge til andre.»
Tom Erik Schwartz

 

Men våren 2013 var Tom Erik sliten. Drita sliten. Og etter å ha blitt kastet ut av sykehuset, tok han kontakt med kommunens rus- og psykiatriteam. Han la det fram for dem, det han ønsket: Å starte med legemiddelassistert rehabilitering; LAR.

– En fra teamet ble med meg til fastlegen som stilte seg positiv til å søke. I det hele tatt har fastlegen vært utrolig støttende og forståelsesfull hele vegen, sier 29-åringen, som er takknemlig for hjelpa han har fått.

Fikk godkjenning på en måned

Han ble satt på nedtrapping og fast- legen satte i gang søknadsprosessen. Etter bare en måned kom det gledelige svaret: Tom Erik var godkjent. Det ble ordnet plass i Trondheim til avrusing og opptrapping av LAR.

5. mai 2013 starter behandlinga – og vegen ut av rushelvetet for Tom Erik Schwartz.

Selv hevder han at det er relativt enkelt å holde seg rusfri under behandling. Den store jobben starter når du er tilbake i by'n du bor i, til vennene i rusmiljøet, til alle hverdagene.

Derfor hadde Tom Erik snakket med Frode Hegle hos MN Vekst før han dro til behandling i trønderhovedstaden. Han hadde vært der tidligere, på arbeidspraksis i skjermet virksomhet, og han hadde vært tilknyttet et opplegg som heter «grønt arbeid», der Tom Erik jobbet på et gårdsbruk på Ganes i et halvår fra oktober 2010 til mars året etter.

Fikk en ny sjanse hos MN Vekst

Hegle hadde sympati for den tunge rusmisbrukeren, og ga ham en ny sjanse til tross for at han hadde misbrukt flere. Midt i juni 2013 fikk han jobb på MN Vekst via rus- og psykatriteamet i Namsos kommune, og i november samme år ble han fast ansatt på VTA-kontrakt, det vil si varig tilrettelagt arbeid.

Nå styrer Tom Erik kjøkkenet på MN Vekst med fast hånd. Han stiller på jobb klokka 08.00 hver dag, og er i full sving til klokka 14.00. Dagens varmrett er ribbe med potet, rødkål, surkål og saus, og kokken er viden kjent for sin gode saus med ribbefett, tyttebær, brunost, buljong og pepper.
 

«Blir du sittende heime, er vegen tilbake til rusmiljøet kort.»
Tom Erik schwartz

 

– Det er utrolig viktig å ha noe å gjøre. Blir du sittende heime, er vegen tilbake til rusmiljøet kort, sier Tom Erik som også peker på betydninga av å skaffe seg et nytt nettverk.

Skjønner om folk er skeptiske

– Men det er ikke så rart om folk er skeptiske. Det er mange som har gitt meg en ny sjanse gang på gang, men som har blitt skuffet. Jeg forstår dem, og det er ikke så enkelt å skulle ta kontakt med dem igjen. Alt er ikke som det var, konkluderer han nøkternt.

Han begynte som kjøkkenhjelp, hjalp til med forefallende arbeid, ryddet og vasket kopper.

Nå har han avansert til sjef, men Tom Erik er ufaglært og vil gjerne lære mer om kokkeyrket. Han har truffet Mona, de to er et par, nyforlovet sådan. For ett år siden kjøpte Tom Erik hus på Bangsund.

Han har betalt tilbake gjelda han hadde til kreditorene – og bøtene han har fått av politiet i årenes løp. 29-åringen har gjort opp for seg og er klar til å gå resten av livet i møte med blanke ark.

Har aldri hatt det så bra

– Hvordan er livet?

Han smiler. Smilet når øynene. Hele karen ser glad ut.
– Det går bra med meg, jeg stortrives.

Ting begynner å falle på plass, medgir han.

En ting har han lært: Selv om han har skuffet mange, sviktet igjen og igjen, er det utrolig hvordan folk stiller opp når han selv viser at han er villig til å gjøre litt for å få til ei endring.

– Jeg har kjeftet på alt og alle i mange år for at de ikke har gjort nok for å hjelpe meg. Men det er ikke så rart at folk ikke gidder å hjelpe en når du ikke tar tak selv, erkjenner han.

I dag er han uføretrygdet på grunn av rusmisbruk og revmatisme, og er altså på MN Vekst på varig tilrettelagt arbeid. Frode Hegle har imidlertid et håp om at Tom Erik ikke skal gå ufør på livstid.

– Tom Erik er utplassert ved kantina på Van Severen, og det går bra. Her på bruket styrer han kjøkkenet med stram disiplin, sier Hegle.

– Det er greit å holde på når du får gode tilbakemeldinger, sier Tom Erik.

Og det får han nå. En ny opplevelse for den tidligere rusmisbrukeren.