Snakk om forvandling for Hanne M. Flaat (39)

«Hun var anti alt som hadde med joggesko og skisko å gjøre»

Om drømmen er å nå toppen av resultatlista, og du enda ikke har rørt et par joggesko, så er det ikke for sent. Bare spør Hanne Margrethe Flaat (39).

LØPSSTERK: For seks år siden var utholdenhetsidretter et «ikke-tema» for Hanne Margrethe Flaat. Sist helg løp hun inn til topplass i Trondheim halvmaraton. Dette bildet er fra Portfjelløpet, der hun også har hevdet seg meget godt. 

ALLSIDIG: Hanne M. Flaat er ei allsidig idrettskvinne. Her er hun på veg mot mål i Birkebeinerritt for tre år siden. Hun tok trippelen det året. 

Trener alene: Hanne Flaat liker å trene alene. Men i Oslo maraton i dag er hun ikke ensom, da får hun selskap av 25.000 andre. 

arkiv

NAMSOS: – Foreldrene mine har nok spekulert litt på hva som har skjedd, ja. For å si det sånn, så var ikke løping eller skigåing innenfor mitt interessefelt da jeg var ung, sier namsoskvinnen og ler.


Fra lat til topp


Sist lørdag løp Hanne inn til andreplass i sin klasse i Trondheim halvmaraton. Det i kamp med nærmere 100 deltakere. Hun smadret sin tidligere personlige rekord på distansen med flere minutter da hun passerte målstreken på 1,35,08.

De som har fulgt Hannes deltakelse i uttallige løp de senere år, hevet neppe øyebrynene mye over den tida. For namsoskvinnen har gang på gang vist seg som en meget habil løperske. Men for dem som kjenner hennes «idrettshistorie» og holdning til utholdenhetsidretter fra tidligere, så er resultatene mildt sagt overraskende.

– Det er litt rart å tenke på, for før 1. januar 2009 hadde jeg ikke løpt fem kilometere sammenhengende noen gang i mitt liv. Jeg var overhode ikke interessert i løping.

– Lat?

– Ja, jeg var nok det. Det er bare å spørre foreldrene mine så får du nok den bekreftelsen.


  • LES OGSÅ:

    Løp fort i Oslos gater

    Jon Arne Gaundal og Tom Roger Tangen, Namdal LK sto for beste namdalske plasseringer under lørdagens Oslo maraton.


Og pappa Arne Flaat er slett ikke uenig.

– Hun var anti alt som hadde med joggesko og skisko å gjøre, smiler Flaat senior.


Startet med Brurunden


Hanne var imidlertid ikke anti idrett. På volleyballbanen var hun aktiv. Men etter at hennes yngste datter kom til verden endret treningsvanene seg.

– Min første løpetur var først på nyåret i 2009. Jeg løp Brurunden (ca 5 km) og fant ut at det var greit. Etter ei stund ble jeg tipset om løpeklubben. Og det er et fantastisk miljø å være en del av, sier hun.

For i takt med flere treninger kom også resultatene. Hun ble raskt ei dame å regne med i konkurranser. Og ikke bare i løp. Hun kastet seg også med på den raskt voksende sykkelbølgen og viste oppsiktsvekkende resutlater i lokale ritt. Dermed var vegen kort også til Birkebeiner-arrangementene.

Bare tre år etter at hun begynte å trimme, kunne hun kalle seg Superbirkebeiner. Det betinger å klare sølvmerket i både langrenn, løp og sykkel. Det er slett ikke alle forunt å klare.


Perfeksjonist


Men også for Hanne kostet dette.

– Jeg kjente på at det tok mye energi det året. Det å skulle forberede seg til tre ulike konkurranser er krevende. Og ski og sykkel er jo ting som tar mye tid.

Derfor er det nå mest løping.

– Det er så mye enklere. Jeg kan ikke smøre ski, og jeg kan ikke skifte kjede. Men jeg kan å knytte skolisser, sier hun med et smil.


For når hun går inn for en ting, da blir resultatet ofte bra.

– Jeg er litt perfeksjonist. De som kjenner meg godt, vil nok stryke ordet «litt», sier hun .

– Men det er også litt krevende å ha det sånn. På forsommeren trente jeg mot St.Olavsloppet samtidig som jeg deltok i Sykle til jobben-aksjonen. Da vi kjørte heim fra Åre etter St.Olavsloppet, kjente jeg at jeg var utladet. Nettopp derfor ble jeg ikke med på «topptur»-saken i høst. Jeg vet jeg kunne blitt veldig engasjert. Da kunne det fort ha blitt mer pes enn moro, sier hun oppriktig.


Drivkrafta


For det å ha det artig er den viktigste drivkrafta for Flaat.

– Det må jo være det. Det gjør at man trives med aktiviteten. Å løpe en tur i marka er alle tiders. Det er godt for å samle tankene. Og jeg løper gjerne alene. Jeg er ikke supersosial av meg, og er ikke redd for å ta turer i skogen alene. Derfor er det en topp treningsarena for meg.

Og artig hadde hun det undervegs i nevnte Trondheim maraton.

– Det gikk så bra at jeg bare løp og ventet på at jeg skulle få smellen. Men den kom aldri. Det var rett og slett en fryd å løpe, smiler hun.


Oslo maraton


Lørdag løper hun halvmaraton i Oslo. Blir det ny pers?

– Nei, det tror jeg ikke. Men det blir artig å løpe. Jeg sliter meg aldri sånn ut at jeg kaster opp etter innkomst.

– Og nå er siktemålet 1,30 på halvmaraton?

– Jeg tenker ikke sånn, men jeg ser jo at det er mulig. Men skulle jeg klart det måtte jeg fått mer struktur på treninga, og veiledning. I sommer gikk det fire uker uten at jeg trente en eneste gang. Da var det ferie. Hvis tida skal senkes må det mer struktur til. Men jeg vet ikke om jeg har det målet, sier hun.