Noe mer alvorlig enn teater

arkiv

 kjølvannet av Trønderrockdebatten som undertegnede satte i gang sist uke, har dramaturg Mathilde Holdhus en kronikk på trykk i Adresseavisen med tittelen «Langt igjen te Royal Hålogaland Teater».


Jeg har tydelig presisert i mine innlegg at jeg IKKE uttaler meg som sjef for Hålogaland Teater (HT). HT har ingenting med denne debatten å gjøre.

Jeg uttaler meg som teaterregissør med tilknytning og stort engasjement til det fylket jeg kommer fra, Nord-Trøndelag. Det er også dette fylket jeg sender spesiell oppfordringen til i min kronikk på trykk i Trønderavisa.


Om noe er umusikalsk så er det å hevde at jeg misbruker min rolle som teatersjef til å kritisere et annet teater eller et teaterlag. Det er direkte feil, med mindre man VIL lese det jeg skrive i lyset av denne rollen for å underminere innholdet.  Jeg reagerer også på at hun omtaler meg som «en lidende opposisjonell i en slakt av et amatørteater». Jeg stiller noen spørsmål som jeg mener er nødvendige. Støtten jeg har fått viser at dette er en etterlengtet debatt der mange kjenner som meg.


Holdhus hevder at debatten handler om teater. Det gjør den ikke.

Den handler om at teater er èn av mange bestanddeler i et kulturliv som i sum former en kultur. Oppslaget om at Verdal Teaterlag gjør musicalen «Levva livet» rett etter at de gjorde "Vinsjan på kaia" var dråpen som fikk begeret til å renne over.Men dette er tanker jeg har sittet med i mange år, lenge før disse prosjektene ble påtenkt eller jeg ble teatersjef i Tromsø. Nå var tiden der for å dele dem.


For meg ligger kjernen i denne debatten i Namsos, i Rock City, i hvordan trønderrocken skulle manifesteres i et opplevelsessenter uten at det ble gjort gode nok markedsvurderinger om hvem som skulle benytte dette senteret. Det handler om at en liten gruppe mennesker med en vill idé har fått så mye definisjonsmakt over å bygge en merkevare i en kultur og at det får gå så galt uten at noen av dem stilles til ansvar.

Aldershjemmet på Otterøya, der jeg kommer fra, er nedlagt på grunn av den skrale kommuneøkonomien i kjølvannet av Rock City-skandalen. Dyrkingen av trønderrocken har fått enorme konsekvenser for det lille lokalsamfunnet. Det er langt mer alvorlig enn teater noen gang vil bli.


Rock City er derfor et skrekkeksempel på hvordan det kan gå om en kultur dyrker noen få avguder og skal bygge kongeriker til dem. «Kongen av luftslott» er navnet på en av forestillingene, og det er nettopp hva prosjektet har vært – et luftslott.


Tidligere leder av Rock City, Åsmund Prytz, sier seg delvis enig i min kritikk og hevder at miljøet i Namsos er for lite utadvendt. Han bemerker også at departementet skriver at "Rock City (...) i liten grad bidrar til å styrke og utvikle musikkfeltet på et nasjonalt nivå». De signalene bør ledelsen ta på stort alvor, 


Jeg er enig med Holdhus i at forestillinger som det hun nevner kan bringe «finkulturen» og «den folkelige» kulturen sammen, og trekke nye publikumsgrupper til teatret. Men om man hele tiden skal grave der man står, er jeg redd det ikke skjer noe utvikling. Et ensidig identitetsbilde bekreftes igjen og igjen. Da er risken stor for at det ikke skapes noen nye.


Jeg har vært bosatt i Nord-Norge nå i noen år og ser noen likheter til det oppgjøret som kulturaktører her har gjort med det stigmatiserte bildet av nordlendinger med Rorbua, Oluf og bainnskap. Ut av det har det sprunget nye, mer moderne og offensive identitetsbilder som skaper nysgjerrighet fra inn – og utland.


Jeg hadde ønska at Nord-Trøndelag våget å ta det samme oppgjøret, og se fremover. Og ikke slik Arild Grande mener, at det er viktigere enn noen sinne at nord-trønderne nå står sammen. Vi må heller sette oss selv fri.