Langs mørklagte skinner

Det er lite som lyser opp jernbanen gjennom Namdalen i mørketida. Mellom Grong og Namsskogan er det nesten helt svart.

1: I Grong får passasjerene på veg sørover se sitt første stasjonsbygg siden stoppet i Namsskogan. Grong stasjon blir stående, men heller ikke her er stasjonslivet hva det en gang var. Selv ikke billetter får man kjøpt lenger. 2: Helge Formo har samlet mange minner fra jernbanevirksomheten i Namdalen. 3: Grong er eneste gjenværende stasjonsbygning i Namdalen utenom Namsskogan. 4: Karene som bygget jernbanen i Namdalen brukte spaden flittig. (Foto: Fiskum Foto) 

Lidenskap: Jernbane og musikk er Formos to store lidenskaper. På «gutterommet» finner vi dem i skjønn forening. 

På centimeteren: Ingen omtrentlighet når man man plasserer stasjonens høyde over havet. 

Tøft arbeid: Formos oldefar Iver Lagesen (til høyre) sammen med arbeidslaget i en leirskjæring ved Ekker i Grong.Foto: fra boka «Lurudalen, stein - svette - slit» 

arkiv

GRONG STASJON: – Tog til Trondheim kommer inn på spor 1 om ti minutter.

Stemmen over høyttaleren er ikke lokal. Mange av dem som går av toget sørover og det som allerede står i spor 2 og skal nordover, skal videre med en av bussene som står og venter.

En person som er lokal, er Helge Formo. Jernbaneentusiasten og tidligere ordfører i Grong, står på perrongen når togene kommer. Og når de har forlatt stasjonen 50,95 meter over havet.

– Jeg synes det er trist. Det skjer ofte så raskt. Uten at folk får tid til å tenke over situasjonen, sier han når det igjen er helt stille på Grong stasjon.

Og stille er regelen langs jernbanen i Namdalen. Mellom Grong og Namsskogan er alle stasjonsbygg borte. De majestetiske byggene er jevnet med jorda ett etter ett. Det er denne prosessen Formo opplever går så raskt.

Stasjonene er borte

Tidligere i høst forsvant Lassemoen stasjon. Folk har henvendt seg til Namdalsavisa og fortalt at plutselig var den bare borte. Folk skjønte ikke hva som hadde skjedd. Med Lassemoen stasjon borte er samtlige stasjoner mellom Grong historie. Borte er stasjonslivet. Venterommene. Billettsalget. Alt er erstattet med det vonde tunger kaller busskur.

– At noen bygg forsvinner, blant annet fordi de lå for nære spor og derfor truet sikkerheten, skjønner jeg. Men jeg skjønner ikke at Lassemoen stasjon ikke kunne bli tatt i bruk igjen. Familie- parken som ligger like ved er jo den største turistattraksjonen i hele Namdalen, sier Formo.

Han bruker stasjonen på Gartland som eksempel. Dette er eneste bygget som fortsatt står. Takket være at det ble kjøpt av private rundt årtusenskiftet. I dag er det bolig og næring i bygget.

– Tenk hva man kunne fått til med ekstra avganger til Lassemoen om sommeren. Stasjonen kunne hatt et enkelt overnattingstilbud og servering. Nå kommer man seg til parken kun med bil eller buss, legger han til.

Håndbygget jernbane

I stedet for at jernbanen blir et utgangspunkt for å skape nytt liv i Namdalen, mener Formo at den sakte, men sikkert er i ferd med å bli et minne om noe som en gang var. Minner om all aktiviteten rallarne skapte da la meter for meter med skinner. Strekninga mellom Snåsa og Grong er den siste som ble bygget for hånd. Altså med muskelkraft – uten hjelp fra maskiner.

– Da de bygget tunnelene, hendte det at de sprengte fra hver side. Men de traff på midten. Utrolig å tenke på når vi vet at de stakk traseen på bakken over det som skulle bli tunnel. Når vi tenker oss om, er det jo helt utrolig at de fikk det til, sier Formo.

Vi har forflyttet oss heim til Formo. Det er ofte surt å være lenge ute på en jernbanestasjon i oktober.

Tre generasjoner på skinner

– Behold skoene på. Det er litt gulvkaldt der inne skjønner du, sier Formo og viser veg inn i det han fortsatt kaller gutterommet.

Der inne ser vi at Formo har en stor interesse – i tillegg til jernbanen: musikk. Noe som kanskje kan forklares med at musikken alltid har stått nær jernbanen. Fra rallar- og skillingsviser til jern- banens musikkorps.

Vi spør ikke om det er forklaringa i frykt for å få et lengre svar om høna og egget. For Formo snakker allerede på innpust og utpust om jernbane, rallarer, musikk og stasjonsbygg.

Selv jobbet Formo 37 år på jernbanen. De siste ti åra med å sikre planoverganger. Og både beste- faren og oldefaren var jernbanearbeidere da skinner ble lagt og stasjoner bygd for snart hundre år siden.

– Her er oldefar som var med på å grave ut tomta til Grong stasjon. Og her er bestefar som ytterst på loket. Dette var den første maskin som kom på anlegget mellom Snåsa og Grong. Han var også med i arbeidslaget som stakk traseen for brua over Formofossen.

Også utsikten er borte

Formo peker på bilder i boka «Lurudalen stein-svette- slit» som han var med på å skrive som en hyllest til sin olde- og bestefar.

Han peker på brakker som ble satt opp. Og revet. Og satt opp igjen og revet igjen etter hvert som skinnene snodde seg nordover dalen.

– Jeg tror jernbanen kunne gitt regionen nytt liv dersom noen hadde våget å satse. Se bare hva de fikk til med Trønderbanen, sier Formo.

Han har et ørlite håp om at den suksessen kan forlenges en liten time nordover.

– Kanskje kan vi få til noen ekstra avganger til Grong i forlengelsen av Trønderbanen. Men for jernbanen gjennom Namdalen er det nok for seint. Langs sporet er det nå så tett skog at alt vi ser er trær. Til og med naturopplevelsen er borte – og hvem vil ta toget da?

arkiv