Av Arne Haugland

Namdalen forvitres

Namdal Tingrett 

Advokat Arne Haugland 

arkiv

Nå vil den norske stat ta livet av Namdal tingrett. Ja, det er det som er i ferd med å skje. Avkledd honnørord som «samlokalisering», «modernisering», «behov for robuste fagmiljøer» m.v. skjuler det seg et enkelt, men nakent faktum – den norske stat akter å ta livet av Namdal tingrett.

I Namdalen har man den senere tid rimeligvis vært opptatt av temaet. Det berører lokalsamfunnet på en rekke områder. Debatten har vært; som den ofte er særlig når det akademiske miljø er på banen, både saklig og nøktern. Nøkternhet og saklighet vil kanskje ikke være det første som slår en etter å ha lest denne kronikken.

Selv kom jeg til Namsos for 35 år siden. Jeg jobbet først to år som dommerfullmektig ved daværende Namdal herredsrett; i dag Namdal tingrett. Årene deretter har jeg jobbet som privatpraktiserende advokat. Min sorenskriver het Tore Stenhamar. Han var en klok mann. Det første han sa til meg da jeg i 1980 ankom Namsos var: «Arne, vår rettspleie er til for publikum. Publikum skal føle at domstolene er til stede for dem. Derfor skal vi dømme der mennesker bor». Vi reiste derfor på kryss og tvers i Namdalen og dømte der publikum bodde, både i store og små saker. Vi satte rett i Nordli, Jøa, Rørvik, Leka, Flatanger og på Namsskogan.


  • Les også:

    Namdal tingrett er for liten for framtidas oppgaver, mener Domstoladministrasjonen

    Frykt for namdalingens rettssikkerhet

    – Det kan bli slutt på at folk fra Ytre Namdal blir dømt av sine likemenn. I framtida blir de i stedet dømt av noen fra Innherred.


Konsekvensene av dagens reformiver er at det rettssøkende publikum; fra grensen mot Bindal i nord til Meråker i øst, skal påtvinges å valfarte til en nitrist bunkerslignende bygning i Strandvegen 40 på Steinkjer; også kalt tinghus, der domstolen har forskanset seg bak sikkerhetssoner og låste dører. For meg kan det synes som om domstolen i dag er mer opptatt av at publikum er til for domstolen, og ikke at dom- stolen er til for publikum.

Ethvert lokalsamfunn krever et servicetilbud; offentlig som privat. Det er storsamfunnets oppgave å legge forholdene til rette for at service- tilbudet oppfyller visse minstekrav. Oppfylles ikke disse minstekravene vil lokalsamfunnet forvitre. Ethvert lokalsamfunn har krav på at storsamfunnet ivaretar det. Det er vi som samfunn som gjennom vår betaling av skatt og avgifter finansierer både storsamfunnet og lokalsamfunnets drift. I dag forvitrer Namdalen og Namsos.

Vi hadde i sin tid et politikammer som ble nedlagt og innlemmet i Nord-Trøndelag politidistrikt knapt uten at noen la merke til det. Industriarbeidsplasser er nedlagt. Vi har en evigvarende trussel mot vårt lokale sykehus. Konsekvensene av et lokalsamfunn som forvitrer blir ubønnhørlig at distriktet tappes for lokal kompetanse.

Prosessene dekkes gjerne bak honnørordet «reformer». Det er ikke måte på hvor mange reformer som tres ned over hodet på oss. Men felles for disse er ofte at de bit for bit stjeler fra vår lokale infrastruktur. Enkeltfunksjoner sentraliseres en etter en. Noe spissformulert kan en si at storsamfunnet med velberådd hu stjeler bit for bit av vårt lokale servicetilbud. Dette skjer samtidig som storsamfunnet forventer at vi fortsatt skal opprettholde våre økonomiske bidrag til det samme samfunnet. Dette er utøvelse av demokrati i sin nådeløse form.



Dette rammer både det alminnelige publikum, næringsliv og det lokale selvstyret. Det blir samtidig mindre og mindre attraktivt å opprettholde og videreutvikle den lokale kompetanse; bl.a. den jeg representerer, av den enkle grunn at vi snart ikke lenger vil ha noen lokal domstol å arbeide mot.

Det samme storsamfunnet påpeker ofte med tyngde at «reformene» vil være ressursbesparende. Ressursbesparende for hvem? Det må i så fall være det offentlige selv, ikke for det lokale publikum i Namdalen og Namsos.

En nedlagt Namdal tingrett vil påtvinge lokalsamfunnet å måtte avvikle rettssaker for det som etter hvert vil hete Nord-Trøndelag tingrett. Lokale aktører som advokater, parter og vanligvis en rekke vitner, må altså reise til Steinkjer for å kunne møte for domstolen. Dette vil være både kostnadsdrivende og belastende. De samlede merkostnadene knyttet til dette synes ikke å affisere storsamfunnet. Der i gården er en opptatt av egne, ressursbesparende tiltak.

Merkostnaden for det rettssøkende publikum ved «reformen» kommenteres sjelden eller aldri. Derimot klager man gjerne på dyre advokater. Til dette må en da replisere at advokatkostnaden drives opp nettopp på grunn av «reformen». Igjen noe spissformulert kan en si at storsamfunnet med velberådd hu lemper de økonomiske konsekvenser som følge av reformen over på det rettssøkende publikum. Poenget med dette resonnementet er at jeg savner en grundig evaluering av de totale økonomiske samfunnskonsekvensene av «reformen»; ikke bare den norske stats egne besparelser.

I lys av dette trusselbildet skulle man tro at dommere og ansatte ved Inntrøndelag tingrett sto skulder ved skulder sammen med sine kolleger i Namsos for å forsvare Namdal tingrett. Tvert imot; ledende dommere ved Inntrøndelag tingrett har både offentlig og i andre sammenhenger gitt uttrykk for at de ikke kan få lagt ned Namdal tingrett fort nok.

Begrunnelsen som gis for dette er selvsagt uangripelig; det er hensynet til «robuste enheter og sterke fagmiljøer» som skal være avgjørende. Kollegial illojalitet eller ikke? Jeg har aldri sluttet å forundre meg over at de som sterkest ivrer for et rasjonaliseringstiltak, er de som selv ikke rammes av det. For disse er det alltid «noen andre» som må tåle «reformen»; uansett hvordan det rammer «de andre» i forhold til arbeid, bosted, økonomi m.v. Det er alltid disse «andre» som må føle konsekvensene på kroppen. At noen vil innrømme at konsekvensene av de offisielle standpunkter er bekvemme for dem selv? – aldri!

Vi kommer ikke utenom at «reformen» vil ramme den fjerde statsmakt – pressen. Pressen skal være domstolenes vaktbikkje. Den skal føre kontroll med rettspleien ved å følge enkeltsaker. Pressen skal være kritisk, men saklig, i forhold til domstolen og dens aktører. Dette skal rapporteres videre til det lesende publikum.

Ved at den offentlige rettspleie nå frastjeles oss lokalt, reduseres samtidig lokalpressens mulighet og evne til å ivareta rollen som retts- pleiens vaktbikkje. Alene pressens økonomiske og ressursmessige hensyn tilsier dette. Dette innebærer at lokalsamfunnet i framtida ikke lenger vil få løpende tilgang til dynamikken i rettspleien gjennom pressens arbeid. Ut fra postulatet «forvitring», vil dette være et tilbakeslag for lokalsamfunnet.

Jeg har ingen tro på at det jeg skriver her vil påvirke verken departement eller DA. Hvis noen der i gården i det hele tatt gidder å lese dette, vil det prelle av. Storsamfunnet representert ved staten synes allerede å ha bestemt seg. Man må bare kjøre noen lokale pliktløp først, slik at prosessen i alle fall får et ferniss av demokratisk behandling. Resultatet synes gitt.

Det er en lang vei fra sorenskriver Tore Stenhamars kloke ord tilbake i 1980 til den gryende framtidige virkelighet som etterhvert demrer for oss. Sorenskriver Stenhamars ord reflekterte selvsagt bare rettspleiens rolle i lokal- samfunnet. Setter vi likevel rettspleiens rolle i sammenheng med hvordan storsamfunnets ser for seg den totale utvikling av det framtidige lokalsamfunn, blir bildet dystert.

Det er den lokale identitet som nå er i ferd med å forvitre.

Nostalgiske tanker fra en gammel advokat? Muligens. Jeg liker bare ikke det jeg ser. Jeg har en begynnende følelse av avmakt. Gjenstår gjør vel bare «likvaken» over Namdal tingrett.