Ingen våget å tro det. Men nå går Caroline igjen.

«Magic is something you make».

Går for egen maskin: To år etter at hun mirakuløst overlevde 55 minutter under vann, og var klinisk død, går Caroline Lysberg (25) for egen maskin. FOTO: BJØRN TORE NESS 

arkiv

NAMSOS: – Ja, det er faktisk magi at jeg kan gå igjen. Men jeg må jo lage magien selv, ler Caroline Lysberg (25). Hun snur seg til høyre mot den ene langveggen i leiligheten, der gaven fra søskenbarnet Petter med det fortryllende budskapet, henger i glass og ramme.

– Du har gjort mye magisk de siste årene. Ja, du har tryllet deg videre i livet, skyter pappa Jan Ove inn.

Related content 

55 minutter under vann

I 55 minutter lå Carro, som hun kalles, åtte meter under vann – i baksetet på personbilen som kjørte utfor kaia på Steinkjer.

Da redningsdykker Jan-Eirik Selbo fra Trøndelag Brann- og redningstjeneste steg til overflata i det grumsete vannet med Caroline i armene, var hun livløs. Klinisk død. Ingen våget å tro at hun ville overleve.

Alle tok feil den åttende desemberdagen i 2013.


  • Les også:

    Trenger støtte til OL-turen

    Da lederen i Håndballens venner leste Caroline Lysbergs sterke historie, foreslo han å starte en innsamlingaksjon for å få henne og en ledsager til Sommer-OL i Rio i 2016.


Snart to år etter dramaet i Steinkjerelva, byr hun og foreldrene Tone og Jan Ove på kaffe i leiligheten på det kommunale avlastningssenteret Lonet.

Framgangen siden hun kom på Lian rehabilitering på St. Olavs Hospital for første gang 15. januar i fjor og til nå, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Fra å ligge helt stiv, ikke ha følelser i kroppen, være blind – til å gå for egen maskin på under to år.

Selv erfarne fagfolk har vanskelig for å forstå det.

– Utviklinga har bare vært helt enorm når vi tenker på hvordan hun var i starten. Carro kjente jo ingenting da vi kilte henne på «fotan» eller tok i «fotan» hennes. Hun lå helt stiv, hadde ikke syn, sier Tone og legger innpå en pris snus.

Men med konkurranseinstinktet og tankesettet til en toppidrettsutøver, har 25-åringen klart det alle trodde var umulig. Fra «prekestol» for ett år siden – via rullator i vår – til å forflytte seg på egne bein på senhøsten.

– Jeg er sta og egen, bestemt. Ser framover – ikke bakover. Når du er så sta og egen, vet du at det går. Jeg må jo bare stå på, sier Caroline, som to-tre timer hver dag trener kjernemuskulaturen, armene og beina – som knebøy og trappetrening.



– Egentlig har jeg tenkt hele tida at hun kom til å klare det. Det er bare sånn hun er. Hun gir seg ikke før hun har nådd det hun skal. Hun har alltid vært sta. Det er ingen dårlig egenskap.

Lillesøster Silje (22) kjenner Carro bedre enn de fleste. Etter ulykka som snudde opp ned på livet til familien, har de fått et enda tettere forhold enn før.

– På alle måter, fastslår Silje på telefon fra Trondheim.

Godt humør: Stor stemning rundt stuebordet i leiligheten på Lonet. Fra venstre: Tone, Jan Ove og Caroline Lysberg. FOTO: BJØRN TORE NESS 

 

Det første steget

Tilbake i leiligheten strekker Caroline beina under bordet. Tidligere på dagen har hun fått kjørt kroppen hardt på trening. Hun er støl. Men lar ikke en sliten kropp være noen bremsekloss. Vel vitende om at øvelse gjør mester.

– Noen ganger er det tungt å trene. Da blir jeg så giddeløs. Men det går jo ikke an. Jeg må jo stå på.

– Når og hvor tok du dine første steg alene?

– Nei, det husker jeg ikke, sier Carro, tar seg et drops og kikker bort på mamma.

– Det var på Lian på St. Olavs. I gangen. For cirka to måneder siden, sier Tone.

– Og den gangen er ganske lang. 40-50 meter. Som en håndballbane, beskriver Jan Ove.

– Får du til å beskrive den følelsen; å kunne gå for egen maskin igjen, Caroline?

– Egentlig tenkte jeg ikke så mye på det der og da.

– Det gikk vel ikke opp for deg før etterpå. Du var veldig glad om kvelden da du ringte meg og fortalte det, sier Tone.


  • Les også:

    Caroline lå 55 minutter under vann, var klinisk død, men overlevde

    Nå er mirakeljenta klar for Rio-OL

    Da Caroline Lysberg (24) fikk beskjed om at hun skal til Rio-OL i 2016, satte hun seg et mål: Å gå for egen maskin neste sommer.


– Hva sa hun?

– Vet du, mamma, hva jeg gjorde i dag? Jeg gikk helt alene. Nå tuller du, Carro, sa jeg! Nei, det er helt sant, mamma.

– Hvordan reagerte du da, Tone?

– Jeg begynte å gråte, selvfølgelig.

– Det kom vel ikke som noen bombe, smeller det fra eldstedattera på enden av bordet.

– Hvordan var det å ringe mamma og fortelle at du har gått?

Det gnistrer i øynene til 25-åringen.

– Herlig!

– Vi hadde satt oss et mål om å kunne gå til jul, sier Tone.

– Klart det er spesielt at hun går. Men hun har vært veldig flink det siste året. Det er så artig å se, mener lillesøster Silje, som bor og jobber som frisør i Trondheim.

Men å besøke henne mens hun har vært på opptrening på Lian, har vært utfordrende.

– Jeg liker meg ikke på institusjon. Det er selve settingen det går på, erkjenner hun.

Stort sett hver dag snakkes søstrene på telefon. Hun beundrer pågangsmotet til Carro.

– Jeg ser opp til henne, sier Silje.

undefined 

 

OL-gulrota

7. oktober – i pausen i håndballandskampen mellom Norge og Hviterussland – får Caroline vitamininnsprøytninga hun trenger etter en tung periode. Håndballens venner – supporterne til det norske landslaget – har bestemt seg for å starte innsamlingsaksjon for å få namsosdamen til OL i Rio neste år – slik at hun får fulgt håndballjentene på nært hold.

– Da fikk jeg i hvert fall motivasjon, skyter hun inn.

– Ja, den kom i grevens tid, mener mamma.


  • Les også:

    Krever bedre etterforskning

    Statsadvokaten krever ytterligere opplysninger og etterforskning av saken der Caroline Lysberg fra Namsos på mirakuløst vis overlevde 50 minutter under vann.


– På hvilken måte?

Carro tar seg en slurk av vannflaska.

– Det var den tyngste tida di, Carro, sier Tone.

– Ja, dæsken. Da holdt jeg på å gi opp alt.

– Fordi du ikke hadde nok framgang?

– Ja, og fordi det gikk så tregt.

– Herregud, jeg kan ikke sitte i rullestol når jeg skal til Brasil. Det gidder jeg ikke. Det hadde blitt så tungvint. Da hadde jeg ikke giddet og dra, sier hun, som virkelig fikk blod på tann av OL-gulrota.

– Du ville kjenne følelsen av å kunne gå på Copacabana-stranda?

– Ja, svarer hun etter oppturen.

– Er du forberedt på nedturer?

– Ja, det kommer alltids nedturer. Men det må jeg bare takle der og da. Jeg kan jo ikke gi opp.



Hun har ikke smerter lenger. Hun får medisin mot spasmer i beina. Synet er hundre prosent, men hun plages fortsatt med sidesynet.

– De dagene hun trener blir hun stiv. Nå trener hun egne muskler i føttene, det gjorde hun ikke før på grunn av spasmene. Klart du kjenner det når du begynner å trene i gang føttene igjen, sier Tone.

– Ja, jeg blir fortere sliten, innrømmer dattera.

– Men det er trening som gjør at du kan gå lenger og lenger, tilføyer mamma.


«Målet mitt er å gå helt fritt. Frigang, kan du kalle det, der jeg kan dra hvor jeg vil.»

Caroline Lysberg


Mens assistent Monica Hals på Lonet står bak Caroline, reiser hun opp seg opp fra stolen. Forsiktig slipper hun taket og går over golvet. Fullt fokusert på oppgaven – akkurat som en toppatlet – tar hun steg for steg.

– Jeg har bra balanse. Men jeg vet ikke hvor jeg har den. Jeg har balansen. Men det er vel bare uvant, ler hun – tilbake i stolen.

Rullestol bruker hun kun hvis hun virkelig må.

– Når beina blir like sterk som overkroppen, blir det bra. Jeg har ikke sjanse til å ta henne i håndbak, sier Tone.

– Til og med meg klarer hun. Godt gjort, med mine 115 kilo, ler Jan Ove.

Vegen videre

– Hva tenker du om vegen videre?

– Jeg går jo ikke sånn ordentlig. Jeg går jo, men ikke skikkelig. Målet mitt er å kunne gå helt fritt. Frigang, kan du kalle det, der jeg kan dra hvor jeg vil.


  • Les også:

    Mener det burde vært tatt ut tiltale mot ulykkessjåfør

    Statsadvokaten med kritikk av politiet

    En ung dame ble alvorlig skadet i en trafikkulykke, sjåføren slapp fra det med et forenklet forelegg. Statsadvokaten mener det er begått flere feil i politiets håndtering av saken.


– Det kan du ikke nå?

– Nei, det er de helvetes knærne da. De er stive.

For ett år siden fikk hun ikke knærne i 90 grader, men 55.

– Nå er det noen og 90 grader.

– Nei, det er ikke fullt 90, sier Tone.

Caroline irettesetter henne mildt.

– Nei, det stemmer ikke. Nå må du følge med i timen.

Fysioterapeut Camilla Indset Sørgjerd har fulgt henne tett på opptrening på rehabiliteringssenteret i Trondheim.

– Målet til Camilla er jo å få deg til å sitte med føttene i 90 grader og kunne slappe helt av, sier Jan Ove.


«Når beina blir like sterk som overkroppen, blir det bra.»

Tone Lysberg


Fra dag 1 har hun fått skreddersydd utstyr og behandling. Familien kan ikke få takket nok for støtten og oppfølginga.

– Mye av grunnen til at hun har kommet så langt er jo at hun har fått så mye god hjelp, og veldig god oppfølging samme hvor hun har vært. Selv på Lian blir de sjokkert når du har kommet tilbake, Carro. Er det samme Carro som kommer tilbake? Da du kom gående med rullator 7. september, du hadde ikke vært der siden februar, skjønte de ingenting, sier pappa.

– Målet ditt er jo å bli mest mulig selvstendig, så du kan klare deg selv. Få deg egen leilighet, fortsetter han.

Men foreløpig blir hun boende på Lonet.

– Jeg stresser ikke. Jeg må komme meg på «fotan» først.

Mamma Tone tar opp eska med General løssnus med høyre hånd, trommer lett på det gullfargede lokket.

– Jeg har sagt at den dagen Carro går, må jeg slutte med snus.

– Men du snuser ennå og Caroline går for egen maskin?

– Ja. Jeg har snust siden 1986. Men når jeg har lovet det, skal jeg klare å slutte.

– Til jul?

– Mm, det må bli det. Ja, jeg skal klare det.

– Ja, du må gjøre det. Du har lovet meg det, skyter Caroline inn.

Selv har hun gjort jobben. Det hjelper å være snusfornuftig på vegen mot målet.