Ordføreren mistet sin kjære fire dager før valget

Midt i valgkampinnspurten mistet Olav Jørgen Bjørkås (56) sin samboer gjennom 25 år på dramatisk vis. Høsten skulle bli i tøffeste laget for Flatanger-ordføreren.

MINNER: Olav Jørgen Bjørkås er bevisst på å ta vare på de gode minnene om det som var.FOTO: BJØRN TORE NESS 

arkiv

SITTER: 9. september bestemmer Olav Jørgen og hans samboer gjennom 25 år, Turid Johanne Thune (70), seg for å dra opp til den lille hytta de har ved Kvalknottvatnet. Der er det fredelig og stille, og de kan finne roa etter dager og uker med hektisk valgkampinnspurt.

Olav Jørgen har sagt ja til å ta gjenvalg som Sps ordførerkandidat i Flatanger. Han er spent på valgresultatet, vet ikke helt hva velgerne vil lande på når de går til urnene om fem dager. Det er ingen selvfølge å bli gjenvalgt.

TOMT HUS: Olav Jørgen Bjørkås har bodd på Sitter all sin dag, og han drev gården sammen med sin Turid i over 20 år. 

 

Enige om fire nye år


Heller ikke Turid er sikker på at samboeren får velgernes tillit på nytt. De anser at valget er åpent. Venstres kandidat – tidligere ordfører Reidar Lindseth – er svært lysten på å ta tilbake ordførerklubba, og har stått på for å vinne velgernes gunst. At Olav Jørgen skal satse på en ny fireårsperiode som kommunens ordfører, er paret enige om. Turid er stolt av samboerens verv, hva han har fått til. Det har vært tøffe tider i Flatanger disse årene, med storbrann på Hasvåg og Småværet og forberedelser til gjennomføring av kommunereformen. Olav Jørgen oppsummerer at et år brant opp, og at kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har tatt et år av hans tid i ordførerstolen. Så egentlig har han bare sittet som ordfører i to år, mener Bjørkås selv. Jo, han er lysten på fire nye år, og Turid er enig. Han har fremdeles mye han skulle ha utrettet, og hun slår seg til tåls med at mannen muligens kommer til å være mye borte også de fire neste årene.


"Tenk en tur hit. Kjempekoselig, fint vær og blikk stille på vatnet. 12 grader"

Turid, 9. september



Men Turid synes det er greit. I 1990 startet de med melkeproduksjon på Bjørkås, og hun ga seg med i gårdsdrifta da jobben på fiskeoppdrettet ble for hard for helsa hennes. Nå har hun og Olav Jørgen drevet gården sammen i mange år, og hun trives med å være bonde og husmor.


Vekker ham og sier hun er syk


Denne fine høstdagen pakker Turid utstyr de trenger til hyttetur. Når Olav Jørgen kommer heim fra Lauvsnes, drar de oppover til Kvalknottvatnet, tar båten over vannet og er framme på hytta. Olav Jørgen og elghunden Birk går en tur og kikker på ei elgku. Når de kommer tilbake, har Turid satt over kaffelars. De koser seg med kaffe og skuffkake. Turid har pakket ut, ordnet med blomster og tatt opp potet – akkurat nok til morgendagens middag. Paret sitter ute, prater og mimrer om turer de har hatt. De undres på om de kommende fire årene vil by på flere muligheter for å komme hit til den lille, trivelige bua ved Kvalknottvatnet.

"Snakk om å ha det fint. Det er det beste som kan hende meg å komme hit"

Turid, 9. september


HYTTEBOKA: I hytteboka har Olav Jørgen Bjørkås beskrevet dramaet sent om kvelden 9. september. 

 

Det blir tidlig mørkt. Olav Jørgen er trøtt og går og legger seg allerede ved 21-tida. Som vanlig sovner han fort, men allerede en time etter blir han vekket av Turid. Hun forteller at hun holder på å bli syk, har så forferdelig vondt i et punkt i hodet. De bestemmer seg for å pakke sammen og dra. Å være langt til fjells uten mobildekning er ikke noe å trakte etter nå.


Strabasiøs tur i mørket


Olav Jørgen får hjulpet samboeren ned til vatnet, satt henne i båten og kjørt over til den andre sida. Der står traktoren deres. Han setter Turid på ei bruskasse på silosvansen og begynner forsiktig å kjøre den humpete skogsbilvegen ned til fjorden ved Kvalknotten.

– Jeg tok av døra på traktoren slik at jeg hadde kontakt med Turid hele vegen. Vi måtte ned til fjorden for å få mobildekning. Jeg innså at jeg måtte få tak i hjelp, forteller Olav Jørgen om

dramaet.


"Vi snakket sammen og sjekket at alle funksjoner var i orden hos Turid"

Olav Jørgen, 9. september


Det er en fin og stille kveld, men det er helt svart rundt dem der de forserer meter for meter nedover skogs- bilvegen. Olav Jørgen stopper med jevne mellomrom for å forsikre seg om at Turid klarer å holde seg fast. Hun kommuniserer med ham hele vegen, svarer «ja» når han spør om det går bra. Lysene på traktoren virker ikke, ei lommelykt er eneste lyskilde.

GOD VENN: Birk har vært en god venn for Olav Jørgen denne tunge høsten. 

 

– Hva tenkte du på?

– Jeg var veldig fokusert på oppgaven, var i ei boble. Du får uante krefter. Det eneste jeg tenkte på var oppgaven som måtte gjøres, svarer Olav Jørgen.


Får ringt etter hjelp


Omsider kommer de ned til fjorden. Olav Jørgen må forlate Turid og løpe 50 meter for å få mobilsignal og ringe etter hjelp. Han strever ei stund med å forklare personalet på AMK hvor de er. De er midt i skogen, uten kjente referansepunkter. Omsider forstår de hvor paret befinner seg. Helikopter blir utkalt, og de ringer brannvesenet for å få bistand. Turid må fraktes i båt til Vollan. Helikopteret har ikke mulighet til å lande der Olav Jørgen og samboeren befinner seg.

Han setter ei lykt i fjæra så hjelpemannskapene skal se hvor de er.

Når Olav Jørgen kommer tilbake til Turid har hun falt av bruskassa. Hun kaster opp og lammelsen har begynt å ta tak. Olav Jørgen får fremdeles kontakt, men han innser at samboeren er alvorlig syk. Han antar at hun har fått hjerneslag og vet godt at alle minutter teller i kampen for å kunne helbrede. Minuttene fortoner seg ekstra lange der paret sitter og venter på hjelp.

– Hadde jeg klart å flytte Turid selv, ville jeg tatt henne i båten og kjørt til Lauvsnes, men jeg hadde ikke sjans til å få henne opp i båten, så syk som hun var, erkjenner han.

Når brannvesenet lokalt blir varslet, går varslinga via flere personer. De får av AMK oppgitt et latinsk navn på sykdommen – som ikke sier dem noe som helst – og de får heller ikke vite navn på den syke. I ettertid ser Olav Jørgen at det ble feil.

– Hadde de fått vite alvorlighetsgraden og hvem det gjaldt, ville de visst hvor vi var. Lokalkunnskap betyr mye i slike situasjoner, sier han.

TØFT: Olav Jørgen Bjørkås legger ikke skjul på at høsten har vært i tøffeste laget. FOTO: BJØRN TORE NESS  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Etter et kvarter går han fra Turid på nytt for å ringe AMK. Nå får han beskjed om at de er på tur, de har funnet ut hvor paret befinner seg. Men ventetida er lang, minuttene tikker avsted og Turid blir dårligere og dårligere.

Tre kvarter etter at Olav Jørgen ringte AMK, kommer en privatbåt med brannmenn og ambulansepersonell fra Vollan til Kvalknotten. Turid blir løftet om bord, hun får medisinsk hjelp og båten setter av sted mot Vollan, der helikopteret venter. Etter å ha ønsket Turid lykke til, tar Olav Jørgen deres egen båt og kjører heim. Ute på fjorden, ser han Sea King'en rett over seg og registrerer at det har kurs mot Namsos, ikke Trondheim som han regnet med. Det uroer. Er ikke noe godt tegn, tror han.

Klokka er nå blitt ett natt til torsdag 10. september. Det har gått tre timer siden samboeren ble syk.


Får omsider varslet barna


Det er først nå han får varslet Turids tre barn om det som har hendt. Alle kaster seg i bilen – Sally på Inderøya, Hege i Hattfjelldal og Roy på Hitra.

Olav Jørgen kommer til Sykehuset Namsos ved 03.00-tida om natta. På vegen fra Sitter har han tenkt at hun nå har fått profesjonell hjelp. Men uroen gnager. At hun ikke ble brakt til St. Olavs Hospital er et dårlig tegn. Der er spesialkompetansen bedre enn i Namsos. Hva betyr det at turen ble avlyst?

Han møter Sally på Sjøåsen, og de kjører videre sammen til Namsos, til Turid på sykehuset. Når de kommer fram, får de beskjed.

Vakthavende lege orienterer nøkternt om situasjonen: Turid har fått en kraftig hjerneblødning. Hodet er skannet, bildene er sendt til St. Olavs Hospital i Trondheim. Det er ingenting legene kan gjøre annet enn å lindre smertene.

– Han sa vel med rene ord at dette ikke kom til å gå bra, forteller Olav Jørgen stille.

De får ikke mer kontakt med Turid. Hege kommer. Svigerbarn og barnebarn kommer etter hvert. De sitter rundt senga alle som er glade i Turid, holder henne i hånda mens livet ebber sakte ut. Klokka 08.00 om morgenen sovner Turid stille inn.

Hele familien tar farvel med Turid denne torsdags formiddagen.

"Det beste som kunne hende henne, var blitt til det aller verste på noen få timer"

Olav Jørgen, 10. september


– Til å begynne med skjønner du ikke omfanget av det som har råka deg, sier Olav Jørgen og tørker øynene:

– For meg stoppet verden opp, men dagene fortsatte å gå – og verden gikk videre.


VAR HUSMOR: Husmora på Bjørkås er borte, men Olav Jørgen har ikke fått seg til å rydde bort tingene til Turid ennå. Det får han ta siden. FOTO: BJØRN TORE NESS  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Gjør et uventet godt valg


Dagen etter blir Turids barn med til hytta ved Kvalknottvatnet. De vil se stedet der mora ble syk, de vil se det siste hun skrev i hytteboka. Olav Jørgen tar den med heim. Han har også skrevet ned sin historie fra den dramatiske kvelden, nettopp i hytteboka.

I dagene som kommer går Olav Jørgen rundt i sin egen boble. Gården fylles av familie og venner som vil uttrykke sin deltakelse. Han synes det er godt å treffe folk oppi alt det triste. Det kjennes godt at de bryr seg.

Mandag 14. september er valgdag. Ordføreren har ansvar for opptellinga, og Olav Jørgen velger å gjennomføre. Når også Sp gjør et uventet godt valg og får en oppslutning på 28,2 prosent, en framgang på hele 10,6 prosent, føler han om ikke annet en stor tilfredshet. Bjørkås blir gjenvalgt som ordfører og kan i tillegg ta med seg Sp-representant nummer fire inn i kommunestyret.

"Men du verden for en kamp vi kjempet i nattemørket i Kvalknotten"

Olav Jørgen, 10. september

– Men når du blir rammet av noe slikt, mister du retninga. Du føler en stor usikkerhet, medgir han.


Røde roser på kista


Fredag 18. september blir Turid begravet fra Løvøy kirke. Familie, venner, kolleger og naboer har fylt benkeradene til siste plass. På kista ligger kransen av røde roser fra samboeren gjennom 25 år: «Takk for alt, kjære». Den vakre sangen med tekst av Jon Østeng Hov og melodi av Ellen Gisetstad «Skal hilse fra fjellet» blir framført. Den var Turid ekstra glad i, den passer så godt til den hun var.

– Du tok farvel med røde roser?

Olav Jørgen stryker hånda over haka og ser opp.

TURID: Turid Johanne Thune - flatangerordførerens samboer gjennom 25 år - ble bare 70 år gammel. FOTO: BJØRN TORE NESS  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Hun hadde omsorg for alle


– Det er pussig med oss mennesker, hvor vi knytter oss til hverandre, hvor glade vi blir i hverandre, sier han.

Øynene blir blanke. Han strever med å gjenvinne kontrollen over stemmen. Så sier han:

"Tusen takk Turid, for 25 gode år sammen med deg"

Olav Jørgen og Birk

– Du vet. Turid var limet i familien. Hun bandt oss sammen, holdt kontakt med alle, laget mat og ba inn til middag og selskap. Hun var en omsorgsperson som stilte opp, likte å stelle i stand for alle. De åtte barne- barna var veldig glade i mormora og farmora si.

Høsten har vært travel. Ofte kommer ikke Olav Jørgen heim til Bjørkås før sent på kveld. Han blir møtt av elghunden Birk, sin trofaste følgesvenn som blir hoppende glad over å se matfar.

– Hvordan går det da?

– Jo, det går bra i hverdagen. Går fint å komme heim hit også, selv om huset er tomt. Jeg har jo vokst opp her, det er her jeg hører til, sier Olav Jørgen og kikker opp på stueveggen der alle familiebildene henger. Bilder av familie i gammel og ny tid, mange minner. På settebordet ved sofaen står Turid i hvit ramme. En sunn og frisk Turid i rød ullgenser og fjellbukser. Hun som skulle ha mange år til i lag med samboer, barn, svigerbarn og barnebarn. Men sånn skulle det ikke gå. Verden er brutal noen ganger.


Kan være ensomt på toppen


Han har mistet sin livsledsager og samtalepartner. Det er tøft på mer enn en måte.

– Du trenger noen å snakke med, å rådføre deg meg i min rolle. Når du mister din nærmeste, har du ingen du er så nært knyttet til lenger. Vi var jo to om alt, sier han.

Sorgen kommer i bølger. Om han leter fram de gode erindringene om det som var, er hjernen rask til å minne ham på at det er over. Turid er ikke mer.

– Det blir ei spesiell jul i år?

Olav Jørgen nikker. Han blir ikke alene. Han skal være sammen med Turids yngste datter og hennes familie. Alle barna har stilt veldig opp for ham i høst, det setter han stor pris på. Han skal besøke grava, tenne et lys og tørke bort tårene over at et liv er tapt, en epoke er over. Ubønnhørlig over. Vegen videre må Olav Jørgen Bjørkås gå alene.

– Jo, det blir ei spesiell jul. Turid vil bli veldig savnet - av oss alle sammen, medgir han stille.