Jørgen Hoffmann, på vegne av Støttegruppa

Status for søstrenes sak, og et tilsvar til Jarle Mediå

arkiv


Saken om de sju søstre i Namsos er fremdeles ikke avsluttet. Takk til NA for

Vil anke til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen

- Sterkt å møte søstrene igjen

Da støttegruppa møtte fire av de sju søstrene for første gang siden tvangsutsendelsen fra Norge, kom gledestårene.

med mor og fire av de sju søstrene i Malmö den 5. januar.

I dette innlegget vil jeg si litt om status for saken, og samtidig gi et tilsvar til Jarle Mediå`s korte henvisning til sju søstre saken i et for øvrig interessant innspill i NA for et par måneder siden.

I det jeg leser igjennom det jeg har skrevet før jeg skal sende det, ser jeg av nettutgaven av NA for 12. januar

De syv søstre

der han uttrykker at han er provosert over det NA skrev om denne saken 5. januar på grunnlag av samtale med Støttegruppa på telefon fra Malmö.

Et svar på påstandene i dette innspillet vil jeg komme tilbake til i et nytt innlegg. De er for øvrig preget av det samme som eksemplene nedenfor. De bygger på antakelser som ikke stemmer. Og da skaper man et bilde som heller ikke stemmer og man angripes på feilaktig grunnlag.

Men to ting må likevel slås fast med en gang:

• Mor og de fire døtrene som nå er i Malmö er registrert som asylsøkere i Sverige. De vil bli innkalt til asylintervju, men det kan ta tid. I mellomtida bor de hos slektninger i Malmö som nylig har fått oppholdstillatelse i Sverige på grunnlag av sitt behov for beskyttelse. Vi i Støttegruppa har ikke " legitimert en ulovlig handling.”

• I vedtektene til Støttegruppa står det flg. under Formål, pkt. 1:

”Skaffe penger til advokat Arild Humlen for å føre rettssak mot staten/prøve utsendelsen av de sju søstrene rettslig opp mot norsk lov og FNs barnekonvensjon”.

Når Jarle Mediå stiller spørsmål ved om de innsamlete midlene kan være brukt til andre formål, og sågar lurer på hva alle de som har bidratt vil synes om det, oppfatter jeg det som en grov mistenkeliggjøring og sverting av Støttegruppa. Hva er det for slags debatt-teknikk? Har ikke Mediå tatt seg bryet med å lese Støttegruppas vedtekter? Eller tror han at vi jukser med innsamlete midler? Hver krone av de innsamlete midlene har selvfølgelig gått til det vedtektsfesta formålet. Det framgår av kontoutskrift fra banken. Og for ordens skyld – reise til og opphold i Malmö ble selvfølgelig betalt av oss selv.


Status for familien

Saken om de sju søstre i Namsos, som nå har pågått i to og et halvt år, tok en ny og overraskende vending i november da vi i Støttegruppa fikk beskjed om at mor, Aida, hadde tatt med seg fire av døtrene på flukt nordover gjennom Europa. Skjønt kanskje likevel ikke så overraskende. Vi fikk et forvarsel om det som nå har skjedd da vi i begynnelsen av juli i fjor satt og hørte på mors partsforklaring til lagmannsretten. Hun ga da et sterkt vitnesbyrd om sin bekymring for den situasjonen døtrene befant seg i etter to år i palestinsk flyktningleir, uten skolegang, uten et sosialt liv, totalt uvirksomme og isolert. Den situasjonen kunne ikke fortsette.

Utpå høstparten hørte vi at mor, som er palestiner fra Syria og har syrisk pass, hadde til hensikt å ta med seg døtrene til sitt hjemsted i borgerkrigsrammete Syria. Det hørtes skremmende ut. Men så gjorde hun altså likevel det: Dro til Syria med fire døtre, fant husene tomme der familien hadde bodd, fortsatte nordover gjennom Syria, Tyrkia, i gummibåt over til Hellas osv. langs den kjente flyktningruta. Med fire døtre. Og bare dem, ingen hjelper som tok seg godt betalt.

Det har vært mest snakk om far og døtrene i denne saken. Men mors mot og vilje til å gjøre det beste for sine døtre er kanskje det som har gjort aller sterkest inntrykk på meg dette siste halve året. Samt hennes breie smil og ”bamseklem” da vi møtte henne i Malmö. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for oss. La dette også være en hilsen til alle som har bidratt til finansiering av rettssakene og støtte til familien.

Samtidig har hun betalt en ”høy pris” – de to yngste døtrene, ektemannen og Ghofran måtte bli igjen og sitter aleine tilbake i flyktningleiren i Irbid. Ghofran er for øvrig er gift med en slektning i København. Han fikk vi også hilst på under bryllupet i Malmö. For mor og søstrene er dette sårt og et stort savn.

Mors desperate handling understreker til fulle hvor fortvilt situasjonen for familien var blitt.

Status for den rettslige prøvingen – Anke til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg

Familien al Zanghari tapte i tingretten og lagmannsretten, og forsøkte så å anke dommen i lagmannsretten til Høyesterett gjennom sin advokat Arild Humlen. Men saken slapp dessverre ikke inn.

Det springende punkt i denne saken er avveiingen mellom barns opparbeidete rettigheter for lengeværende asylbarn/barns beste, opp mot innvandringsregulerende hensyn. I ting- og lagmannsrett ble ikke denne avveiningen prøvet, den skjønnsmessige vurderingen er opp til Utlendingsnemnda. Støttegruppa hadde håpet at Høyesterett ville vurdere denne avveiingen, av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser gjennom å ha ratifisert FNs barnekonvensjon. Men slik gikk det ikke.

I det norske rettssystemet gjenstår da bare, som en siste mulighet, å anke saken inn for den Europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg. Dette ønsker familien, og Støttegruppa for de sju søstre vil forsøke å skaffe til veie ca. 30.000 kr som skal til for å utforme ankegrunnlaget før fristen løper ut i mars. Behandlingen av saken ved domstolen i Strasbourg vil kunne ta fra ett til to år, før dom foreligger.

I den norske debatten har enkelte nå begynt å hevde at Norge må forbeholde seg retten til selv å bestemme om dommer fra Strasbourg skal følges opp. Og i Stortingets innstilling om flyktningpolitikken heter det at internasjonale konvensjoner må tilpasses dagens virkelighet.

I et innlegg i Aftenposten den 6. januar i år kommenterer Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland dette på flg. måte: ”Men de internasjonale konvensjonene ble ikke skrevet for godværsdager. De ble skrevet for å beskytte mennesker i slike ulvetider som vi nå opplever. ”Tilpasse til dagens virkelighet” kan lett forstås som et skalkeskjul for å fri seg fra ubehagelige humanitære forpliktelser”.

Det er selvfølgelig høyst usikkert hva en ev. dom i Strasbourg vil kunne bli i ”sju søstre-saken”. Men Jaglands kommentar kan være en god begrunnelse for å anke den nettopp dit.

Hvordan gikk det med søstrene etter at de kom (tilbake) til Jordan.

I et innlegg i Namdalsavisa 18. juni 2013 sier samfunnsviter Jarle Mediå i artikkelen ”Når flyktninger tvangsreturneres” at ”barn som er godt integrert i Norge ikke skal oppfatte retur til et land som Jordan som straff. ”

I dag vet vi hvordan det gikk.

Allerede for 21/2 år siden hadde borgerkrigen rast i Syria i 11/2 år. Flyktninger strømmet inn i nabolandene Libanon, Jordan, Tyrkia. Siden da er situasjonen bare blitt verre, og etter at FN reduserte sine matrasjoner bl.a. i flyktningleirene i Libanon, ble situasjonen uholdbar for mange og den største flyktningkatastrofen siden 2. verdenskrig ble et faktum.

Og hva med søstrenes situasjon? Hele familien hadde, inntil i november, oppholdt seg i Irbid, nær grensa til Syria, der mellom 650.000 og 1 mill flyktninger har strømmet inn fra Syria og gjort situasjonen generelt svært vanskelig for alle landets innbyggere. Og fordi søstrene hadde vokst opp i Norge, ble de ”straffet” spesielt hardt, bl.a. når det gjelder muligheten for skolegang og videre utdanning.

For hvem er i posisjon til å fortelle Mona, som hadde gledet seg til å begynne på helsefag på Olav Duun høsten 2013, at det å sitte isolert og uvirksom i 2,5 år i en palestinsk flyktningleir i Jordan nær borgerkrigsherjete Syria der mora kommer fra, ikke må oppfattes som en ”straff?” Uten mulighet til å gå på skole i Jordan fordi kunnskapene i arabisk er for dårlige? Hun fikk beskjed av jordanske myndigheter at hun måtte begynne i første klasse i Jordan for å tilegne seg basiskunnskapene i arabisk.

Eller Sara og Nora, som ikke fikk begynne i 1. klasse fordi det i fødselsattesten var oppgitt feil etternavn, og de i praksis er statsløse? En endring av, eller tilføyelse til fødselsattesten kan bare skje ved at foreldrene selv møter fram ved et skattekontor i Norge – som ansvarlige for folkeregisteret. Men foreldrene får ikke komme inn i Norge. Støttegruppa for de sju søstre i Namsos har derfor bedt advokat Humlen ta denne saken opp med det sentrale Folkeregisteret på vegne av foreldrene.

Sju søstre saken – et godt eksempel?

Samfunnsviter Jarle Mediå hadde også et innspill i NA i november i år, med overskriften: ”Parallelle samfunn – en ny sikkerhetsrisiko?"

Den var interessant, og hadde noen formuleringer som jeg kan slutte meg til ett hundre prosent: ”Møt en innvandrer med et smil og et tilbud om aktivitet og du får et smil og et engasjement i retur”. Bra!

Men den var også skjemmet av at bildet han forsøker å tegne ikke stemmer med virkeligheten. Når han bruker sju søstre saken som eksempel på at man aldri kan akseptere at noen får bløffe seg til goder og fordeler, setter han likhetstegn mellom utsendelsen av far, som ingen protesterte mot, og sju søstre saken. Det blir sterkt misvisende. Sju søstre saken handler i realiteten om de fem yngste som hadde bodd og var godt integrert i Norge gjennom 5–9 år, og deres opparbeidete rettigheter på selvstendig grunnlag etter norsk lov og FNs barnekonvensjon.

Sju søstre saken er etter min mening et særdeles dårlig eksempel på det Mediå forsøkte å belyse og drøfte, nemlig om utviklingen av parallelle samfunn representerer en ny sikkerhetsrisiko. De godt integrerte fem søstrenes ev. retur til Namsos for å virkeliggjøre sine drømmer om å bidra i det norske helsevesenet f.eks., representerer i alle fall ikke noen slik risiko. Så kan man alternativt hevde at det har en smitteeffekt hvis man lar foreldre ”skyve barna foran seg”. Men det er neppe særlig attraktivt å sitte aleine i en flyktningleir i Jordan mens døtrene får fullføre sine utdanningsløp der de er vokst opp, er godt integrert og mestrer det namdalske språket.

Det denne saken imidlertid er et godt eksempel på er at barn straffes for foreldrenes feilgrep. Det kan neppe være i samsvar med god norsk rettstradisjon gjennom mer enn hundre år.