– Sorgarbeid er tidkrevende og knallhardt

– Sorgen er vi ferdig med, men savnet vil alltid være der, sier Kari Mette og Geir Knobloch. For 26 år siden ble sønnen Tomas kvalt under snømassene.

VIDERE: Du kan ikke kollapse, men må kave deg videre på et vis, sier Kari Mette og Geir Knobloch som i 1990 mistet sønnen Tomas i ei ulykke forårsaket av tung snø. FOTO: BJØRN TORE NESS 

arkiv

NAMSOS: Forrige lørdag, da nyheten kom om at ei 10 år gammel jente fra Skage var omkommet som følge av at snøhula hun lekte i raste sammen, ble ekteparet Knobloch satt tilbake i tid, nærmere bestemt til 4. mars 1990.

Sønnen Tomas (14) hadde vært ute med aviser, og skulle levere tilbake en sykkel han hadde lånt av en kamerat på Bjørum.

Han ropte adjø, løp ut av døra heime i Daltrøa mens han i forbifarten fikk meddelt at han var heime til Sportsrevyen begynte på tv.

Meldte ham savnet

Men det varte og rakk, men Tomas kom ikke heim. Foreldrene ble etter hvert urolige, og Geir tok bilen for å lete etter 14-åringen. Uten hell. Ved midnattstider ringte han politiet og meldte sønnen savnet.

Politimannen på vakt ventet på telefonen. Han visste at en tenåring som var funnet under snøen i sykehusbakken (mellom Brunosten og sykehuset red.anm.) ved 22.00-tida, var blitt brakt til sykehuset. Han ba faren dra dit. Geir ringte Kari Mette og sa hun måtte bli med. De ble geleidet inn på et rom der sønnen ble forsøkt gjenopplivet. Ved 02.00-tida kom

legen ut og ga beskjed om at de hadde gitt opp. Tomas var død.

– Vi spurte om vi kunne få krisehjelp, men fikk beskjed om at minst ti personer måtte være involvert hvis de skulle trå til med slikt, sier Kari Mette.

Hun er glad for at verden har forandret seg og at kommunene nå har kriseteam som rykker ut ved uventede og dramatiske hendelser. Du trenger hjelp og støtte i en slik situasjon, det er ektefellene enige om.

Prest til hjelp og støtte

Det var presten Torstein Amundsen som ble deres kriseteam. Han stilte ifølge ekteparet opp med støtte og konkret hjelp hver eneste dag i flere måneder – på frivillig basis. Han tok styringa når det trengtes, ga råd og lyttet når det var behøvelig.

– Uten Torstein hadde vi ikke kommet oss velberget gjennom dette, nikker ektefellene – som også har hatt fine venner og en god og støttende familie å lene seg på.


  • Les også:

    Minnestund for Wenche Aleksandra (10)

    – Så livet i øynene hennes

    Medelever, foreldre, kommuneledelse og bestemor startet uka med å minnes Wenche Aleksandra som døde etter en ulykke fredag.


– At det kom så mange på besøk hos oss i tida etterpå, var gull verdt. Vi pratet og pratet og pratet. Det er uhyre viktig å få alt ut, gang på gang. Slik får du bearbeidet det hele, sier Kari Mette.

Rådet er vel verdt å lytte til. Ekteparet Knobloch vet mer enn noen annen at sorgarbeid er en knallhard jobb. Du blir ufattelig sliten, tappet for krefter, men samtidig henter du ut en styrke i deg du ikke ante fantes.

– Du får superkrefter, nikker Geir.

Samtidig er du i den første fasen i sjokk, totalt handlingslammet, veldig lite løsningsorientert.

POLITIETS BILDER: Her, i sykehusbakken mellom Brunosten og sykehuset, ble Tomas funnet under snømassene av en helsearbeider på veg heim fra jobb om kvelden 4. mars 1990. 

 

Måtte ta seg av sønnene

Kari Mette og Geir hadde to sønner til, Daniel som var 16 år og Lars Oliver på åtte. For deres skyld var de nødt til å ta seg sammen. Kave seg gjennom dagene.

– Hvordan klarte dere å ta vare på de andre gutta?

– Vet ikke, vi bare gjorde det. Vi hadde ikke noe valg. Det kom naturlig, vi tenkte på dem som var igjen, at vi måtte ta vare på dem. Vi brukte mye tid på ungene. Det ble viktig for oss, sier de.

I den første tida etter dødsfallet var de på grava hver dag. De tente lys. Å finne det siste bildet de hadde tatt av Tomas ble viktig, likeledes å få laget en gravstein litt utenom det vanlige. De laget et minnealbum med hilsener, minneord, bilder fra begravelsen og tegninger fra klassekamerater. Ennå i dag får de tårer i øynene når de blar i albumet. De mange fine ordene om hva Tomas betydde og var for andre, er gode minner å se tilbake på for foreldrene.

En positiv ting per dag

De første dagene etter at Tomas døde, strevet de med å skjønne hva som hadde skjedd. Det kom blomster på døra, folk kom og gikk.

Spørsmålene var så mange, ting de til dags dato ikke har fått svar på. Hva som egentlig skjedde denne hustrige mars- kvelden i 1990. Hvor lenge Tomas lå under snøen. Kjempet han eller mistet han bevisstheten med det samme?

I sorgarbeidet laget Kari Mette seg en strategi for å snu tankemønsteret. Hun ga seg selv i oppgave å finne en positiv ting ved hver dag. At det var et strålende vårvær den dagen Tomas ble begravet, var en slik ting.

Dagen før hadde det vært hustrig vær, men Tomas' begravelsesdag opprant med strålende sol.

– Så økte jeg på til å finne to og tre positive ting hver dag. Slik jobbet jeg i lang, lang tid, forteller hun.

Barnelege May Britt Salkowitsch var pådriver for at ekteparet deltok i ei sorggruppe hun ledet.

– Der fikk vi snakke med andre som hadde mistet barn, om hvordan vi hadde det og hvordan vi løste problemer som kunne oppstå, forteller de.

Vektstanga: Dette kunstverket måtte Kari Mette kjøpe. Hun ser det som et symbol på livet, at det må ei vektstang til for å finne balansen. 

 

Ikke vik unna!

I den første tida etter ulykka holdt de seg inne. Etter hvert som de gikk over i en ny fase av sorgen, måtte de bevege seg ut for å få frisk luft. De første spaserturene gikk hundre meter oppover Havikvegen. De hadde ikke krefter til mer, de var fysisk og mentalt utslitt.

– Jeg hadde heldigvis en meget forståelsesfull arbeidsgiver som sa jeg måtte ta all den tid jeg trengte til å være heime. Jeg trengte ikke engang å bry meg med å sykmelde meg, forteller Geir – som understreker at det hadde stor betydning for ham å ha en trygg og god arbeidsgiver som forsto situasjonen og ga ham rom og tid.

Et stykke utpå vårparten utvidet de omkretsen og dro til byen for å handle. Det ble en selsom opplevelse.

– Vi la merke til at folk hvisket og pekte. Flere snudde og gikk en annen veg for å slippe å møte oss. Det var vondt og trasig, sier Kari Mette og Geir – som skjønner hvilke mekanismer som slår inn når folk oppfører seg sånn.



– Mange vet ikke hva de skal gjøre, hva de skal si. De er kanskje redde for å begynne å gråte, men hva gjør vel det? Det som er viktig i en sånn situasjon er at dugir et klapp på skuldra, gir en klem og sier hei. Det er ikke mer som skal til. For all del, vik ikke unna den som er rammet, insisterer ekteparet.

Nærmere hverandre

– Som par, hvordan taklet dere krisen?

– Jeg tror nok det var tøffere for Kari Mette enn for meg. Hun var heime på den tida, mens jeg gikk tilbake til jobben etter noen måneder og fikk det å konsentrere meg om, sier Geir.

– Torstein Amundsen fortalte oss at slike kriser kunne ende i skilsmisse, at det var vanlig. Mann og kone sørger ofte på forskjellig vis, men det er ingen resept på sorg. Vi bestemte oss for at vi ikke skulle skille lag. Vi bestemte oss også for at vi skulle respektere at den andre hadde en dårlig dag eller dårlig uke – og tre støttende til. For oss har dette gjort at vi er enda mer knyttet til hverandre, sier Kari Mette og kikker bort på ektemannen som hun traff allerede på folkeskolen.

– Men vi har jobbet og jobbet for å komme oss videre. Jobbet som gale, legger hun til.

Varme tanker til familien

Derfor kan ekteparet Knobloch mer enn noen annen identifisere seg med det familien til Wenche Alexandra Jørgensen Hansen gjennomgår nå. Da nyheten om at snøleiken hadde endt med døden for den ti år gamle jenta nådde dem lørdag, kjente Kari Mette umiddelbart det samme suget i magen som hun hadde da hennes egen sønn døde. Geir medgir også at ulykka i Lierne gikk mer inn på ham enn han hadde forventet.

– Heldigvis får de profesjonell hjelp som kan rådgi og støtte dem i denne krisa. Både familien og omgivelsene må forberede seg på at det tar lang tid å bearbeide dette. Sorgen vil vare lenge, i flere år. Derfor er det viktig at familie og venner støtter opp om familien også i ukene og månedene som kommer. Ikke slutt å dra på besøk. Bidra med mat, lys, kaffe, vin – og lytt. Vær alltid beredt til å lytte til hva de enn måtte ha på hjertet. Dette må prates om i mange, mange omganger, sier ekteparet.

– Livet er så skjørt

Selv om Kari Mette mange ganger trodde at hun skulle bli gal og tørne, kom hun seg gjennom dagen, og den neste – og den neste.

– Men du må jobbe som en gal for å holde hodet over vannet. Samtidig som du er uendelig sliten, får du superkrefter, en utrolig styrke til å tåle det dagen krever av deg, sier Kari Mette som under et besøk på Røros kjøpte et kunstverk av en kvinne som balanserer to boller på ei vektstang.

– Det ble viktig å eie denne lille statuen. Den er et symbol på livet, at enkelte ting kan være skjøre og vanskelige, og at det må ei vektstang til for å finne den riktige balansen, sier hun.

I dag, 26 år etter at det fryktelige skjedde, har Kari Mette og Geir tatt tilbake livet, den normale hverdagen. De gleder seg over at det går bra med sønnene og at de har fått herlige barnebarn.

Gode minner

På veggen, blant alle familiebildene, henger et bilde av en glad, lyshåret gutt.

Under står det:

Til Tomas

Din stol er tom, men din plass hos oss vil alltid være fylt med ditt smil, din glede og din kjærlighet til livet.

TOMAS: Han ble bare 14 år, Tomas Knobloch. Hjemme i Daltrøa henger mange minner om en glad og munter gutt som alltid var i farta.