May Britt Lagesen

Bedre rammer for kultur

Fylkesrådet i Nord-Trøndelag Fylkesråd May Britt Lagesen. 

Et fylke: : Kulturlivet i Nord- og Sør-Trøndelag har komplementære egenskaper som trengs når vi skal skape kulturframtida sammen, skriver May Britt Lagesen 

arkiv


1.652 kroner, 411 kroner, og 113 kroner var fasit da Riksrevisjonen i 2013 sjekka hvor mange tilskuddskroner per innbygger som gikk fra Norsk kulturråd til henholdsvis Oslo, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.


Et liknende bilde får vi når vi ser på andre statlige støtteordninger: Distriktene oppnår ikke sin rettmessige andel sett i forhold til folketall. Samtidig vet vi at de kommersielle aktørene i det alt vesentlige opptrer i folketette områder. Eller sagt slik: det er lenge mellom hver gang D. D. E spiller i Røyrvik. Og legger du til at de frie kulturmidlene i en kommune som Leka gjerne er på størrelse med et middels julegavebudsjett for en trøndersk familie, blir bildet interessant når ambisjonen er å bidra til økt tilgangslikhet på kulturopplevelser for befolkninga: Staten gjør ikke jobben, de kommersielle kulturkreftene kan ikke gjøre jobben – da går de konkurs, og kommunen har ikke muskler til å gjøre jobben.

Det er mot denne bakgrunnen at Nord-Trøndelag fylkeskommune har funnet sitt mandat for en viktig del av kulturarbeidet vårt. Vi har bygd opp turnerende organisasjoner som Nord-Trøndelag teater og Musikk i Nord-Trøndelag.


Gjennom betydelig egeninnsats, samordning mot Den kulturelle skolesekken og i samspill med kommunene greier vi å gi folket i fylket et helt annet tilbud enn om staten eller kommunene skulle løst oppgaven enkeltvis. De to sentrale årsakene til at vi lykkes er samordning og samarbeid. Når opp mot halvparten av kostnaden ved en kulturproduksjon er knytta til reise, er det mye å hente på å lage effektive turneer. Når vi i tillegg sørger for at utøverne på turné kan brukes i andre sammenhenger, tilfører vi det lokal kulturlivet ekstra ressurs.

Et viktig trekk ved det nordtrønderske kulturlivet er de mange små, men store lokale suksessene som har regional betydning. Pe-Torsa i Lierne trekker et publikum som er fem ganger større enn innbyggertallet i kommunen. Vrimmel er en omreisende kunst -og kulturfestival i Namdalen der kommuner, frivillig kulturliv og fylkeskommunen sammen skaper hundretalls av kulturhendelser i løpet av festivalperioden.

Prosjekt som Namdalsbibliotekene og Litteraturhus Nord-Trøndelag er også gode eksempler på at samordning og samarbeid styrker tilbudet til befolkninga. På kulturindeksen til Telemarksforskning skårer vi høyt på frivillighet, kulturskoler og DKS, men lavt der de urbane områdene normalt er sterkest: Kunstnere, museum, kinotilbud og så videre. Vi er gode på samarbeid og på å fordele.

Med Trondheim har Sør-Trøndelag et annet kulturelt tyngdepunkt enn vi: Trøndelag Teater, TSO, Ringve, Rockheim og Sverresborg er eksempler på institusjoner som sammen henter midler fra statsbudsjettet på et helt annet vis enn de nordtrønderske.

Dermed har vi antakeligvis en viktig del av forklaringa på hvorfor Nord-Trøndelag i 2015 med 578 kroner per innbygger satte av dobbelt så mye i sitt nettobudsjett som Sør-Trøndelags 277 kroner. Skal det bli fart på sakene, må vi gjøre det selv. Staten ser oss ikke. Når kulturrådsloven sitt formål er « … og å bidra til at kunst og kultur skapes, bevares, dokumenteres og gjøres tilgjengelig for flest mulig.» er det kanskje ikke rart at byene vinner. De fleste bor jo i by. Det gjelder også kunstnerne.

Likevel er 1652 kroner 14 ganger mer enn 113. Trekker du fra transportkostnadene, tilsvarer kulturrådets bidrag til hver lekværing i perioden 2006 til 2012 en liten hamburger. Det kan vel neppe kalles en stor fest?

Det som derimot er en stor fest, er Lekas innsats og resultat i det nasjonale Turskiltprosjektet. Der er de best i Trøndelag. Leka har sett at gode turstier gir trivsel og velferd lokalt. Samtidig bygger det Leka som destinasjon. Stor lokal innsats og forbilledlig koordinering mellom satsingene Utvalgte kulturlandskap på Skeisnesset og turskiltprosjektet bidrar til å styrke stedsidentiteten på en måte som alle har noe å lære av, også Trondheim.

Pe-Torsa, Vrimmel og turskiltprosjektet på Leka er tre eksempel på hvordan vi gjennom ulike typer samarbeid og samordning bygger små, men store suksesser i Nord-Trøndelag.


Spørsmålet er, hvordan skal vi utvikle disse videre? Mitt svar er at vi må følge suksessformelen med samarbeid og samordning. Selvsagt skal fylkeskommunen bli bedre på å samordne sin innsats med kommunene, men for å rette opp den geografiske skeivfordelinga av kulturgoder må vi ha større innflytelse over de statlige ressursene. Her vi trenger hjelp av Sør-Trøndelag.

Et samlet Trøndelag med de store formidlings- og kunnskapsinstitusjonene i Trondheim i spiss, vil gi et helt annet grunnlag når vi skal forhandle om hvilke oppgaver regionen skal forvalte på kulturfeltet. Sammen med våre ferdigheter på samarbeid og samordning, får vi et godt grunnlag for å bygge ei forvaltning som ligger så nære brukerne som mulig.

Sterkere samordning mellom forvaltningsnivåene er i tråd med Kulturutredningen 2014 og ei nødvendig forutsetning for å lykkes når vi skal bygge den kulturelle grunnmuren.

Dermed må vi svare et tydelig ja: Vi trenger Trondheim for å lykkes på Leka. Kulturlivet i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag har komplementære egenskaper som trengs når vi skal skape kulturframtida sammen.