Da de tre tenorane inntok Namsos kulturhus, var de litt spent på om forestillinga ville slå an, men:

Jo da, publikum elsket opera

– Jeg elsker opera av hele mitt hjerte. Men jeg har begynt å stille meg spørsmålet om publikum elsker opera like mye som meg?

GJØGLET: De gjøglet, pratet og sang. De tre tenorane var i slag, ingen tvil om det. Fra venstre Aasmund Kaldestad, Ola Marius Ryan og Henrik Hundsnes. 

FORESTILLING: De tre tenorane vartet opp med en forestilling, like mye som en konsert. Fra venstre Henrik Hundsnes, Ola Marius Ryan og Aasmund Kaldestad. 

FRIERI: Henrik Hundsnes var ute på (publikums) frieri og gjorde sine hoser grønne hos Inger Marie Melgård. 

arkiv

NAMSOS: Det var Ola Marius Ryan, operasangeren fra Namsskogan som hadde begynt å reflektere over livets harde realiteter.

– For enkelte kunstformer er morsommere å utøve enn å se på, erkjente han litt til seg selv og utover salen der 160 publikummere hadde benket seg for å se og ikke minst høre «Tenorane med ein Horn i sida» på lørdagskvelden.


Omgitt av pensjonister

– Ja, for alle elsker vel opera? fortsatte han.

– Å sitte der i stummende mørke, omgitt av pensjonister, og få servert en heller tynn historie, mens man hele tida sitter der og er livredd for å klappe på feil plass. Sitte der i fire-fem timer i strekk når det eneste du ville var å høre den ene kjente arien i starten av tredje akt?

For å si det slik, publikum skjønte hvor han ville, og flirte godt av Ryans unektelig noe selvironiske oppsummering av hvordan hans pasjon her i livet kan være for andre.

Men han hadde rett i en ting: De grånende hodene blant publikum var så absolutt i flertall. Vi slapp imidlertid å sitte der i stummende mørke i fire-fem timer, men skulle gjerne ha sittet der lenger enn den drøye timen forestillinga varte, for dette var kunstnerisk utfoldelse av høy kvalitet.


«O sole mio»

Etter en kort presentasjon av hver tenor – og dedikert pianist Steffen Horn, gikk de over til det de hadde kommet for – å synge.

– Musikken er vår pasjon, vår lidenskap og lidelse. Vi er avhengige av kontraster for å skape noe fint sammen, sa de og stemte i med den napolitanske sangen «O sole mio», en sang som er framført på operascener over hele verden. Det var ren vellyd. Ren nytelse.

Vi fikk ei innføring i operasangerens grimaser og særheter i møte med tenoren Tore Halvorsen, en fiktiv og litt spesiell gutt som bare ville synge. Han var livredd for basiller, kunne ikke klemme mamma eller kysse jentene, men som fikk sitt store gjennombrudd da han med sang fikk den arge oksen til å stoppe angrepet på en villfaren turist som hadde rotet seg ned på tyrefekterarenaen – selvsagt i Barcelåååååååna.

– Så dere skjønner, vi er noen sarte, fragile og følsomme typer, oppsummerte de tre.


Balsam for sjelen

Men til tross for en smule løyerligheter, lett utkledning og vittige kommentarer, var det musikken som sto i høysetet. Moderne og klassiske perler kom på rekke og rad, og da de framførte en Beatles-klassiker som var oversatt til norsk, ønsket vi at de ikke skulle slutte å synge. De tre tenorstemmene var som balsam for sjela, som ren fløte – ubeskrivelig vakkert.

Det var i grunnen mange høydepunkter undervegs. Faktisk hørte vi publikum sukke henført, og det er ikke tull engang.

Da de avsluttet med Edvard Griegs «Jeg elsker dig», kvitterte publikum med stående applaus og krav om ekstranummer. Det fikk de.