Vandreteater med gråt og latter

Et innblikk i dagliglivet på Rørvik i 1907

En av de store trekkplastrene under Skreifestivalen er Vandreteateret. I år var scenen satt for dagligliv og festivitas i året 1907.

RETT INN I 1907: Vandreteateret starter rett inn i det viktigste for Rørvik sin historie. Fiskerne som kommer til land i små båter for å levere torsk, og de som ventet på land for å ta imot fisken. 

SPAS OG LEVEN: Vi fikk også et innblikk i at hverdagen den gang som nå besto av mer enn alvor. Disse vaskedamene hadde i alle fall sin dugelige porsjon med grovkornet humor. 

MØRKETS MENN: Kirka, emissærene og svovelpredikantene var også en del av dagliglivet med sine beskrivelser av rett og galt og ikke minst med trusler om djevelen. 

arkiv

RØRVIK: Vandreteateret «Rørvik – den første lille by på en øy» tar publikum med på en tidsreise tilbake til den tid da fiskerne bokstavelig talt rodde fisket. Ei tid da de første båtmotorene kom til distriktet, og ei tid da Rørvik virkelig begynte å bli et handelssentrum med både kafeer, hatteforretning og motesalong.

Tidsreisen er delt opp i 15 ulike tablå der omkring 100 aktører viser små smakebiter av hverdagen den gang.

Det er alt fra bestefar som sitter i naustet og forteller om fordoms storfisk, hatteselgeren som prøver å overtale et par av Rørvik sine bedrestilte fruer og til barn som leker og gjør det barn gjør best. Har det moro.

Innimellom tablåene vandrer aktører rundt og ikke har en annen oppgave enn å tilføre et bilde av hvordan livet kunne være i Rørvik sentrum for godt over hundre år siden. Noen i flosshatt, og noen i laser. For klasseskillet var også en veldig sterk og synlig del av dagliglivet den gangen.

Latter og gråt

Uten å røpe for mye for dem som skal ned til Norveg for å være med på Vandreteateret lørdag, kan vi røpe at de sannsynligvis får ledd litt, og de får i det minste en anledning til å gråte en skvett. Og det var det mange som gjorde på generalprøven vi fulgte torsdag kveld.

Den gangen i 1907 var det mindre margin mellom liv og brå død enn vi kjenner i dag.

Fiskerne som hentet sitt levebrød langt ute på havet i stille og storm levde i fare, og det fikk vi se eksempel på.

Farene i form av sykdommer var også overhengende. Et at de mest rørende tablåene for meg var den lille jenta som tydeligvis var hos legen som lyttet på brystet hennes. Ikke et ord ble sagt, men man kunne ane frykten for tuberkulosen som var nærværende bestandig. En sykdom som nå nesten er utryddet, men som fram til på 1950-tallet krevde tusenvis av liv.

Rundt i Rørvik

Vandreteateret starter utenfor Norveg med et møte med polarhelten Otto Sverdrup, og mens publikum sakte spaserer rundt i Rørvik utspilles teateret rundt dem. Det avrundes med et besøk hos forretningsmannen Johan Berg på Berggården som kanskje mer enn noen annen fortjener æren for at Rørvik utviklet seg så raskt som den gjorde på slutten av 1800-tallet. Da gikk området fra å være en folkerik gård i 1875 til å ha tydelig bypreg noen få år senere.

Så lenge noen vil se

Publikum deles opp i puljer som ledes rundt i spillområdet, og skuespillerne står på til den siste publikummer er igjennom alle tablåene.

Regissør Bjørn Sæter er med for femte gang, og har gjort en del forandringer siden sist. Scener er endret. Noe er tydeliggjort på en helt annen måte.

Det er 15 atskilte historier som fortelles, men de henger likevel i sammen på en måte som utgjør en helhet.

Historiene understrekes ytterligere av flott lyssetting som gjør budskapet enda tydeligere.