– Jeg ble skamfull av min egen selvopptatthet

Midt i slummen i Rio de Janeiro har Snorre Holand grunnlagt en skole for fattige barn.

Grunnlegger: Snorre Holand (58) fra Rørvik er takknemlig for at arbeidet som er lagt ned i favelaen i Rio de Janeiro har resultert i en skole for fattige barn. Skolen har i dag plass til 320 elever. FOTO: FUTURO RIO 

Norsk preg: Et svært norsk flagg og vinterlandskap er malt på skoleveggen. 

GRUNNLEGGER: Snorre Holand (58) fra Rørvik er takknemlig for at arbeidet som er lagt ned i favelaen i Rio de Janeiro har resultert i en skole for fattige barn. Skolen har i dag plass til 320 elever. FOTO: FUTURO RIO 

DATAUNDERVISNING: De er oppvokst i fattigdom, men disse guttene får mening i tilværelsen med blant annet dataundervisning på skolen. 

Lørdagsreportasje om Snorre Holand 

arkiv

RIO DE JANEIRO: – Livet er fullt av tilfeldigheter, fastslår 58-åringen fra Rørvik, der han sitter bak en mørkeblå pult i et klasserom i Casa Da Noruega.

Utafor er veggen dekorert med norske fjell og skiløpere.

– Det er et svært norsk flagg og vinterlandskap malt på veggen – og skolen er blitt et reisemål for turistene i området, sier han – ikke rent lite stolt.

– Den er nærmest som et smykke i favelaen, fortsetter Snorre om skolen som offisielt ble åpnet for ett år siden.

Men hvordan havnet ytternamdalingen på halvøya Ilha de Governador nordøst i seksmillioners- byen?

Sponsorselskap

I 1986 etablerte Snorre Holand en virksomhet som skulle tilby sponsortjenester for frivillige organisasjoner. Selskapet vokste raskt gjennom 80- og 90-tallet – og hadde blant annet Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Regningsselskapet, Bellona og Nasjonalforeningen for folkehelsen som oppdragsgivere.

– Vi utviklet sponsorkonsepter og meklet fram sponsoravtaler for disse organisasjonene. Det ble etablert egne aksjeselskaper for hver oppdragsgiver, noe som førte til at vi på slutten av 90-tallet var et konsern med 18 selskaper, forteller Snorre.

I 1998 opplevde han å gå fullstendig i kjelleren.

– Om det var 40-årskrisa eller den berømte veggen, skal jeg ikke ha noen formening om. Men tilstanden var såpass alvorlig at jeg måtte få ansatt en leder i mitt sted, sier han.

Det ble skjebnesvangert for konsernet, som i løpet av bare to år raknet fullstendig. Holand måtte ta den tunge vegen til skifteretten med de fleste selskapene.

I 2000 var han igjen tilbake i lederstillinga – og startet oppbygging av aktivitetene igjen.

– Fra en av samarbeidspartnerne vi da hadde, fikk vi forespørsel om å utvikle og drifte et næringslivsrettet sponsorkonsept. Det var utformet på en måte som gjorde oss usikre på om dette var merverdi- avgiftspliktige tjenester eller ikke. Jeg tok derfor kontakt med en merverdiekspert og framla problemstillinga for han før vi startet aktiviteten. Konklusjonen i rapporten fra advokatene var at dette var et konsept som skulle defineres utafor avgiftsområdet, og det skulle da ikke tillegges merverdiavgift på tjenestene. Med dette avklart startet vi opp aktivitetene – og konseptet ble svært godt tatt imot i næringslivet, sier Holand.


Kamp mot myndighetene

I løpet av relativt kort hadde konsernet inngått avtaler for mer enn 20 millioner kroner – og alle var fornøyd.

Men ikke avgiftsmyndighetene.

– Etter et bokettersyn i 2005 startet et fem år langt mareritt for meg, sier han.

Selskapene ble endevendt – og avgiftsmyndig- hetene kom etter hvert til motsatt konklusjon enn hva konsernets advokater kom fram til.

– De hevdet også at dette var uaktsomt av meg som leder, og både selskapene og jeg ble stilt til økonomisk ansvar for den merverdiavgift de mente vi skulle ha lagt til på de salgene vi gjorde, forteller han.

Etter fem års diskusjoner med myndighetene ble det en rettssak, som Rørvik-mannen tapte.

– Jeg måtte personlig betale inn i underkant av fem millioner kroner som myndighetene mente vi burde ha innkrevet i merverdiavgift. Denne perioden, og utfallet av rettssaken, var svært belastende, både for meg og for kone og barn. Det hadde selvfølgelig også store konsekvenser for vår privatøkonomi, innrømmer han.




"De utfordringer jeg hadde hatt i mine fem siste år ble som en bagatell i forhold til de utfordringer disse menneskene hadde hver dag.

SNORRE HOLAND




– Hva gjorde denne kampen mot myndighetene med deg som person?

– Jeg opplevde både prosessen og resultatet av denne som veldig urettferdig. Jeg opplevde det som Davids kamp mot Goliat, bare at her tapte David. Jeg bestemte meg etter dette for at jeg aldri noen sinne skulle drive næringsvirksomhet i Norge mer, og solgte selskapene mine. Selv var jeg igjen i kjelleren og følte at hele verden var urettferdig, sier han og tenker tilbake på marerittet for snart sju år siden.


Lørdagsreportasje om Snorre Holand  Foto: Futuro Rio

 

– Skamfull

Det var da han reiste til Rio de Janeiro, for å besøke en bekjent som drev en barneheim.

– Jeg kom til Rio som en nedbrutt og fortvilet mann som var full av selvmedlidenhet, sier han.

3. mai 2009 ble dette endret totalt.

– Jeg hadde hatt noen avslappende dager på Copacabana, blitt kjent med en som arbeidet på stranda og som bodde i en favela. Jeg ville gjerne se «den andre sida» av den fantastiske byen, og spurte om han ikke kunne invitere meg heim til seg. Etter en del om og men, ble jeg med han heim, og fikk se hvordan livet er i en favela. Dette snudde opp ned på min tilværelse.

– På hvilken måte?

– Jeg ble skamfull av min egen selvopptatthet i møte med livet i favelaen. De utfordringer jeg hadde hatt i mine fem siste år, ble som en bagatell i forhold til de utfordringer disse menneskene hadde hver dag, svarer Snorre.

– Hva gjorde du da?

– Jeg fikk til et møte med presidenten i favelaen og spurte om jeg på en eller annen måte kunne bidra til å gjøre livet litt gladere for noen av de som bodde der, sier han.

Slik startet hjelpeorganisasjonen Futuro Rio, som i dag består av 14 svært pliktoppfyllende personer i Rio de Janeiro og to ansatte i Norge, deriblant Holand, som i dag er prosjektleder.

Formålet er å gi barn og unge i favelaene de muligheter og rettigheter som er slått fast i FNs barnekonvensjon.



Lørdagsreportasje om Snorre Holand  Foto: Futuro Rio

 

Organisasjonen er spesielt opptatt av å gi barna et minimum av helse- og utdannelsestilbud. Alle barna får dermed en grundig helsesjekk ved opptak i akademiet.


Fotball

De fleste av aktivitetene har fotball som kjernevirksomhet.




"Å få en fotballdrakt og et par fotballsko er et stort øyeblikk for mange av våre barn.

SNORRE HOLAND




– Hvilken rolle spiller fotballen på skolen?

– Vi ønsker å tilby flest mulig barn og unge i slummen en hverdag fylt med mening og sunne aktiviteter. Dette er det beste forsvaret mot de to vanligste «yrkesvalgene» hos de unge; kriminalitet eller prostitusjon. Vi har derfor lagt stor vekt på organiserte fritidsaktiviteter. I Brasil er det naturlig nok stor interesse for fotball, og «alle» som spiller skal selvfølgelig bli profesjonelle fotballspillere.



Lørdagsreportasje om Snorre Holand  Foto: Futuro Rio

 

– Fotballaktivitetene gir oss muligheter til å utvikle sunne holdninger, toleranse, respekt og gode verdier hos den enkelte. De som deltar i fotballaktivitetene føler at de blir sett og at noen bryr seg om dem. Dette er med å bygge selvtillit og trygghet i en utrygg hverdag og selvstendighet.

– Det å få en fotballdrakt og et par fotballsko er et stort øyeblikk for mange av våre barn. I dag har vi 14 treningspartier spredt utover uka, morgen og kveld. Vi har grupper i alle aldersgrupper fra seks år og til 18 år. Alle våre fritidsaktiviteter – også fotballaktivitetene – er satt inn i et system for å motivere barna til å ta skolen på alvor. Vi har ikke som mål å utvikle profesjonelle fotballspillere, men bidra til å utvikle unge mennesker med gode holdninger og fokus på nødvendig utdanning. Selv om utvikling av fotballspillere ikke er et mål, er vi likevel stolte av at vi per i dag har fire av «våre» ungdommer i serie A-klubber i Brasil.

– På hvilken måte bruker dere fotballen som motivasjon for elevene?

– Vi relaterer alle våre organiserte fritidsaktiviteter til skolearbeid. Det er obligatorisk skolegang for alle i Brasil.  Det offentlige skoletilbudet i Brasil er imidlertid svært mangelfullt. Lærere uteblir, skolebygninger forfaller og det er ikke økonomi til innkjøp av skolemateriell. Verst er det i favelaene der de fattigste bor. Heimesituasjonen for den enkelte er ofte mor og kanskje tre–fire søsken. Mor har gjerne ikke gått på skole selv, og ser ikke nødvendigheten av utdanning. Det er bedre å bruke tida på mer konkrete ting, som å skaffe mat til seg og barna.

Ingen ressurser

– Dersom en gutt eller jente ikke gjør det de skal på skolen – eller gjør noe de ikke skal – er det liten vits å gi  melding heim om dette. Her er det som regel ingen ressurser til å følge opp gutten eller jenta, og ureglementert atferd på skolen får dermed ingen konsekvenser. Dette så vi tidlig, og vi utarbeidet et system som innebærer at våre ledere og trenere overtar oppfølgingsansvaret for den enkelte i forhold til skolen, sier Holand.


Lørdagsreportasje om Snorre Holand  Foto: Futuro Rio

 

Dersom eleven sluntrer unna eller ikke tar skolearbeidet seriøst, vil det kunne føre til sanksjoner i forhold til fritidsaktiviteten.

Det kan for eksempel være at eleven må møte opp på alle fotballtreningene tre uker, men han må sitte på murkanten og se på at kameratene boltrer seg på fotballbanen.

– Vi sier at vi tar tak i barnas lidenskaper, organiserer aktiviteter basert på disse og kobler det opp mot innsats på skolen. Dette fungerer svært godt i praksis, og vi har blant annet fått en pris fra delstaten Rio de Janeiro som det beste sosiale private utdanningsprosjektet – i 2012.

– Vi så fort at denne metoden fungerte godt. Vi var imidlertid lite tilfreds med å bli flinke på sanksjoner, uten at vi kunne iverksette konkrete positive tiltak. Dette gjorde at vi  bestemte oss for å bygge vår egen skole, sier han.

Tomt ble kjøpt, tillatelser ble gitt og bygging startet.




Lørdagsreportasje om Snorre Holand  Foto: Futuro Rio

 

Skolen – Casa da  Noruega – sto ferdig for ett år siden, og er i dag i bruk fra tidlig morgen til sent på kvelden. Skolen brukes også som helsestasjon og til større møter i favelaen.

– Hva betyr fotball for deg?

– Jeg har alltid vært glad i fotball. Jeg var selv aktiv som gutte-, junior- og seniorspiller i mange år, og er i dag en ihuga RBK-supporter. I dag begrenser fotballaktivitetene seg til at jeg av og til deltar på fotballtreninger på Bancarios i Rio. Dette til stor forlystelse for de unge som kan spille fotball. Men fotballaktivitetene vi har på  Bancarios er i seg selv ikke noe mål. Når vi benytter fotballen som et middel til å nå målet om utdanning, gode verdier og muligheter for et voksenliv borte fra sult og fattigdom, blir fotballen svært meningsfull og viktig, sier han, som hvis anledninga byr seg gjerne ser serie A-oppgjør på sagnomsuste Maracana stadion.

– Handler om å bry seg

– Hva er drivkrafta di?

– Det handler vel egentlig om å bry seg. Ved å reise til andre steder i  verden får du nye inntrykk og et annet perspektiv på livet.




"I mitt engasjement for barna i slummen, får jeg mye mer enn jeg gir. Opplevelsen av å møte hundrevis av barn stormende mot bilen hver gang jeg kommer til prosjektet, er en opplevelse mange skulle oppleve.

SNORRE HOLAND





– Etter mitt første besøk i en favela i Rio slo det meg hvor uendelig godt de aller fleste av oss har det i Norge. Vi har et velutviklet offentlig system, gode ordninger for de som faller utenfor, et velferdssystem vi ikke finner i andre land og et godt helsesystem. Besøker du en favela eller andre slumområder rundt om i verden, tror jeg du setter større pris på det å vokse opp og leve i Norge. Vi har det fantastisk godt, og det skal vi selvfølgelig ikke ha dårlig samvittighet for. Men – jeg mener det forplikter. Vi har en plikt til å løfte nesa litt over vårt eget gjerde og involvere oss i andres vanskelige situasjon. Verken du eller jeg kan redde verden, men vi kan alle bidra litt på hver vår måte. Jeg har funnet min måte i slumområdene i Rio de Janeiro. Ingen kan hjelpe alle – men alle kan hjelpe noen, sier Snorre.



Lørdagsreportasje om Snorre Holand  Foto: Futuro Rio

 

– I mitt engasjement for barna i slummen får jeg mye mer enn jeg gir. Opplevelsen av å møte hundrevis av barn stormende mot bilen hver gang jeg kommer til prosjektet, er en opplevelse mange skulle oppleve. Det å se at man med små midler og enkle grep gjør en stor forskjell for mange med små ressurser gir motivasjon til  fornyet innsats, legger han til.

– Er det blitt et slags livskall?

– Jeg liker ikke ordet livskall, men jeg skjønner hva du mener. For meg har dette blitt et altoverskyggende  arbeid både i Norge og i Rio. Jeg har vært gjennom faser i livet hvor det har vært viktig å framstå vellykket, tjene gode penger og omgi seg med materielle goder. Med alder og erfaring kommer også ofte et ønske om å sette et litt annet fotavtrykk etter seg.

– Dersom jeg med mine beskjedne bidrag kan gjøre en forskjell for barn og unge i slummen av Rio de Janeiro, er det et fotavtrykk jeg vil være svært fornøyd med.

– For min del var også det første møte med favela-livet en tankevekker og en form for terapi etter noen svært tunge år i næringslivet i Norge.

– Hva kan folk flest lære av din historie?  

– Jeg skal vokte meg vel for å gi råd til andre mennesker. Alle har vel sine utfordringer – små eller store. Livet har lært meg at problemer som i øyeblikket oppleves som uoverkommelige, urettferdige og ødeleggende, må settes i et større perspektiv. Det er naturlig at du kan oppleve din egen hverdag som ekstra vanskelig når det stormer som verst. For meg var det viktig å få et annet perspektiv. Det perspektivet fikk jeg ved mitt første besøk blant mennesker som må kjempe en daglig kamp for mat, vann og tak over hode. Jeg tenker ofte at mitt første besøk i favelaen var den beste terapi jeg kunne få på det tidspunktet. Historien har også lært meg at jeg hele tida må tenke framover. Det er tross alt der vi skal tilbringe resten av vårt liv, sier Snorre.




"For min egen del har livet lært meg at problemer som i øyeblikket oppleves som uoverkommelige, urettferdige og ødeleggende, må settes i et større perspektiv.

SNORRE HOLAND


Åpner kunstgressbane

Oppgavene står i kø for Snorre Holand og resten av staben i Futuro Rio. Mer enn to millioner mennesker lever i  fattigdom i favelaene.

– Skolen vi åpnet for ett år siden, er  allerede altfor liten i forhold til de som ønsker å få sine barn inn i Casa da Noruega. Vi har allerede startet diskusjonen om å bygge på en etasje til, men det blir nok neppe før i 2018–2019.




Lørdagsreportasje om Snorre Holand  Foto: Futuro Rio

 

Det er to prosjekter vi ønsker å realisere før dette. Det første prosjektet er nå helt i sluttfasen. Vi bygger vår egen kunstgressbane. Den skal ha offisiell åpning lørdag 12. mars, og den vil  representere ei stor forbedring for våre fotballspillende barn. Med en så anstrengt økonomi, har dette ikke vært mulig uten en fantastisk norsk sponsor.

– Det andre prosjektet vi håper å få finansiert i løpet av året, er et aktivitetshus. Selv om svært mange unge er opptatt av fotball, er det også noen i det fotballgale landet som ikke interesserer seg for den idretten. Vi ønsker også å kunne fange opp disse unge fra en kriminell løpebane. Derfor har vi nå en plan om å få bygget et aktivitetshus hvor vi kan organisere ulike aktiviteter. Musikk, dans, capoeira, ei  systue, frisørsalong, smykkedesign og så videre. Vi vil legge spesielt vekt på aktiviteter som kan tiltrekke jenter. Det er ei utfordring at svært mange unge jenter i 14–15-årsalderen blir gravide, og dermed forsegler sin videre skjebne. Dette ønsker vi også å bidra til å hindre ved å tilby aktiviteter som er spesielt rettet mot jenter.

– Men som alltid – det er pengene som bestemmer når vi kan få realisert dette.