Religiøs galskap truer

Silhouette of muslim rebel with rifle 

arkiv

Innspill

Håkon Arntsen

Namsos


Religion har i historisk perspektiv vært grunnfestet i ethvert samfunn i en eller annen form. Det synes å være behov hos mange å tro på et liv etter døden. Men religion har også ført til forfølgelse, diskriminering og død.

Personlig ser jeg nå med stor uro på framveksten av aggressiv islam både globalt og nasjonalt. Den truer våre samfunnsverdier, vårt demokrati og vårt forhold til hverandre. Utvekster av denne religionen skaper framtidsfrykt. Hvordan blir det norske samfunn om 50 år? Skal religiøse holdninger som vårt samfunn har endret og forlatt, tvinges gjennom på nytt?

Ser man på historien har eksempelvis kristendommen gjennomgått radikale endringer gjennom tidene. I disse dager drøfter kirkemøtet vielse av samme kjønn, en dødssynd bare for noen tiår tilbake. Å bo sammen uten at en var gift, var lovbrudd. I det hele tatt var alt som hadde med seksualitet å gjøre utenom ekteskapet, forbundet med synd, straff og pine.

Går en tilbake noen hundreår, opplevde en blant annet groteske hekseprosesser, samtidig som martyrdøden ble ansett som sikkerstikk med tanke på evig liv. For 8-900 år siden sto kristne ledere for datidens terroraksjoner. Korstogene var rene drapsorgier av menn, kvinner og barn.

Med dagens islam føles det som samfunnene og levemåte skal føres flere hundre år tilbake. Gud er overordnet alt, og Koranen skal følges og tolkes slik imamene mener.

Nåtidens martyrer synes å være selvmorsbombere, ikke-muslimer kan drepes uten videre, homoseksualitet er dødssynd, kvinner steines, kritikere fengsles og piskes, og demokratiet er noe herk.

Religiøse ledere har aldri vært særlig endringsvillige. Makt over enkeltmennesker synes å trigge. Groteske ut- vekster blir ignorert og bagatellisert. Den norske kirke har møtt den islamske utfordring med forsøk på dialog, mens de statlige myndigheter vil helst ikke blande seg inn. Likegyldighet virker mest behagelig.

Derfor kan imamer og religiøse ledere fortsette å utfordre norsk lov, fortsette å bygge opp parallelle samfunn, med helt andre samfunnsverdier og menneskeholdninger enn vi er vant til. Samtidig forlater nordmenn kirken i tusentall. Prestemangel og tomme kirker er vanlig.

Kanskje kan det ha sammenheng med at mange nordmenn nå ser hva religiøs galskap fører til?

Jeg er pensjonist og svært glad i det norske samfunn og våre samfunnsverdier. Men det som bekymrer meg er hvilket samfunn og menneskeverd våre barnebarn og oldebarn må forholde seg til.

Løsningen er neppe naiv passivitet.