Greier storkommunene å forvalte NTE-arven?

TAKK: I dag er strøm en så selvfølgelig del av hverdagen vår at vi glemmer å takke de som ofret seg til fellesskapets beste. Brødrene Magnar (til venstre) og Einar Namsvatn måtte som guttunger se gården de vokste opp på bli slukt av vannmassene da Namsvatnet ble demmet opp på 1950-tallet. 

arkiv

Det hviler et stort ansvar på fylkets største kommuner når de blir eiere av halve NTE torsdag.

– Det er historieløst, ja. Men jeg opplever også at historien gjentar seg. For også denne gang er det sånn at det skal høstes av våre ressurser uten at vi skal få noe tilbake.

Magnar Namsvatn, tidligere ordfører i Røyrvik, sine ord har brent seg inn i meg. Jeg møtte ham og broren Einar ved Namsvatnet for noen uker siden. Fordi jeg ville gi enkeltmenneskene som har ofret mest for NTE et ansikt. For de som bærer den tyngste børa er ofte de som klager minst. Ofte får de ikke engang et lite «takk» fra oss andre.

Og ifølge brødrene Namsvatn har det vært lite takk å få for det offeret familien deres og mange andre flere gjorde for at alle vi andre skulle få det bedre.

Det er nemlig det oppbygginga av NTE og alle andre elektrisitetsverk i Norge handlet om: Velstandsutvikling. Derfor er det nesten så man ikke tror det man hører, når ordførere i fullt alvor hevder at det er kundene som har skapt NTE. Og at det derfor er naturlig at folketallet legges til grunn når kraftgiganten overlates til kommunene den dagen Nord- og Sør-Trøndelag samles til ett rike.

Eller som en av dem sa til meg da jeg ba en kommentar da NA avdekket at ingen av de fire største kommunene i dag handler kraft hos NTE.

– Men Norske Skog på Skogn er og alltid vært en stor kunde hos NTE. Så i denne kommunen har vi i aller høyeste grad bidratt til å bygge opp NTE til det selskapet er i dag.

Sånt kan man bare si når man velger å utelate en viktig premiss: Hadde det vært et Norske Skog på Skogn uten NTE?

Svaret er «kanskje». Men det hadde ikke startet noe industrieventyr i Levanger kommune på 60-tallet kun med kraft fra det kommunale e-verket.

«Ubetydelig i forhold til behovet og forbruket». Slik beskrives nemlig kraftproduksjonen i Levanger, Verdal, Stjørdal, Steinkjer og Namsos i Stortingsproposisjon nr. 35 1968–69. Videre kan vi lese at de samme kommuner er «allerede i det vesentlige avhengig av å få krafttilførsel fra fylkesverket».

Sagt på en annen måte: I de største kommunene i fylket kunne man utvikle lokalt næringsliv og tilby egne innbyggere strøm i kontakten uten å bruke egne naturressurser.

Dette kunne man gjøre fordi det blant annet i Indre Namdal ble produsert langt mer kraft enn man trengte selv. I Nord-Trøndelag var det distriktene som ledet an i kraftproduksjonen, mens det i landet for øvrig først og fremst var byene som ledet an.

Et annet moment er at forsyninga i Norge på slutten av 1960-tallet i all hovedsak var ivaretatt av kommunene. Med unntak av Nord-Trøndelag hvor fylkeskommunen ivaretok det meste etter at de fem største kommunene ble innlemmet i 1969. Distriktene måtte bare investere litt i byene først:

For det var ikke bare produksjonen det skortet på. Forsyningsnettet i Verdal, Levanger, Stjørdal og Steinkjer var gammelt og skrøpelig.

Eller som det heter i den allerede nevnte stortingsproposisjonen: «Det er nå (..) behov for en rekke forsterkninger og ombygginger av fordelingsnettene og tilførselslinjene for å få leveringssikkerheten slik den bør være».

Behandlinga endte med at Stortinget ga NTE et lån på 8,45 millioner. Noe som tilsvarer nesten 75 millioner kroner i dagens verdi. I tillegg fikk de fem kommunene 25 millioner kroner – drøyt 220 millioner i dag – utbetalt for sine e-verk.

Det har altså gått penger fra storkommunene til NTE. Og fra NTE til storkommunene. Og småkommunene.

Etter å ha jobbet med NTE-saken i flere måneder, er det bildet av en gigantisk dugnad som ble en milliardbedrift som kommer til syne. Enkeltpersoner, kommuner, bedrifter, fylkeskommune og storsamfunn har bidratt.

I bunn av denne dugnaden finner vi familien til Magnar og Einar som måtte se heimen forsvinne i dypet da Namsvatnet ble demmet opp. Det offeret sikrer oss i dag jevn tilgang til strøm.

Derfor låter det surt når ordførere i noen av de største kommunene vil kare til seg mest mulig av fellesskapsbedriften.

Derfor blir det feil når Fylkestinget torsdag etter all sannsynlighet gir de samme kommunene nesten alt de har pekt på.

Og derfor har de som har kjempet hardest for denne løsninga et stort ansvar for at NTE også i framtida vil være et selskap som samler nordtrønderne.