Slaget er over - nå starter jobben

TEGNING: KNUT HØIHJELLE 

arkiv

Slaget om nye Trøndelag er over. Vedtaket er gjort om å søke Stortinget om sammenslåing av de to trønderfylkene. Det utløste både gråt og sterke følelser på Stiklestad. Anne Kolstad fra SV var så lei seg for de 10.000 som ikke ble hørt i sitt krav om folkeavstemning, at hun brast i gråt, og måtte trøstes av en av hærfolkene bak vedtaket, fylkesråd May Britt Lagesen. SV-kollega Torgeir Strøm fra Jøa var så opprørt av tanken om å utvide Trøndelag med småkommuner fra Nordmøre at han mente Namdalen nå måtte vurdere å gå til Nord-Norge.

Før det hadde Sp-høvding Tomas Iver Hallem irritert seg over representantene som reiste seg og «drev polemikk på andre rad» i det han framførte sin kritikk mot vedtaket. Fylkesråd Anne Marit Mevassvik ble debattert for fargevalget på kjolen. Alt dette fra talerstolen. Og mens noen gråt, måtte fylkesordfører Pål Sæther Eiden fra Vikna formane tilhengerne av sammenslåing om at det ikke var tillatt med applaus etter vedtak i fylkestinget.

Da nordtrønderne etterpå kunne komme opp fra det trange, klamme kjellerlokale på Stiklestad, opp i storsalen der tingfolkene fra Sør-Trøndelag ventet, og Eiden kunne sette det første felles fylkesmøtet, konstaterte han tørt at det i alle fall var effektiv møteledelse i det nye Trøndelag. Da hadde han i løpet av ett minutt klubbet gjennom at det nye navnet skulle bli Trøndelag, og at det nye fylkestinget skulle ha 59 medlemmer.

På sidelinjen strålte den store seierskvinnen, Anne Marit Mevassvik. Helt bakerst i det overfylte lokalet satt den ikke fullt så store seierherren, kommunalminister Jan Tore Sanner. Hans visjon var å kvitte seg med hele det fylkeskommunale leddet. I stedet møtte han motstand fra Mevassvik, som forlangte et fortsatt folkevalgt nivå mellom stat og kommune og kom opp med Stor-Trøndelag som svaret på det. Den kampen ble kronet med seier onsdag. Nå gjenstår det å se hva som blir innholdet i den nye regionreformen. Det har Sanner fortsatt ikke kommet med tydelige signaler om.

På Stiklestad florerte det selvfølgelig med historiske referanser og mer eller mindre vellykkede sammenlikninger med slaget for snart 1.000 år siden.

Seierskvinnen

For to og et halvt år siden lanserte Anne Marit Mevassvik ideen om et samlet Trøndelag. Onsdag var hun dronninga på Stiklestad.


Olav Tryggvason falt ikke i slaget på Stiklestad, men i slaget ved Svolder 30 år tidligere. Før det grunnla han Trondheim i 997, og står nå på sokkel på torget. Vi så noe symbolsk i at Mevassvik, nå med vedtaket fra Stiklestad i hånda, skal utfordre og samle trøndermakta i Trondheim. Det kan godt tenkes at hun ender opp med å bli den øverste lederen for den nye regionen. Og i stedet for et kors i hånda, som Tryggvason-statuen, utstyrte vi henne med en fotball det eneste som stort sett forener Trøndelag i dag, under den svart-hvite RBK-fanen.

Det er det lengste vi kan dra de historiske parallellene til Stiklestad. Det er et helt annet samfunn i dag, heldigvis, enn ættesamfunnet av blod, vold og ære for tusen år siden. Selv bondehæren, som mange refererte til under debatten på Stiklestad, er trolig tolket og feiltolket på utallige måter de siste 1.000 årene. Fylkesråd Terje Sørvik filosoferte på slagplassen om bondehæren virkelig kunne være 12.000 mann, flere enn de som har skrevet under kravet om folkeavstemning, når det knapt bodde så mange i hele Trøndelag på den tida: «Kanskje var de heller nærmere 200 i hæren, og slaget mer et slagsmål?» undret han, mens vi ruslet på den historiske grunnen.

Om samfunnet er fullstendig endret på 1.000 år, så er det minst like mye endret de siste 200 årene, siden Nord-Trøndelag ble skilt ut fra resten av Trøndelag, og de siste 50 årene, etter den forrige kommunereformen.

Derfor bør Stiklestad minne oss på at når slaget er over, starter jobben med å forene og samle. Og at selv om historien gir oss ballast, er det hvilket samfunn vi skal ha de neste 50, 200 og 1.000 årene vi nå må konsentrere oss om, ikke å skue bakover til hva som har vært.