Uryddige ordførere

Hva med framtida?: Tidligere politisk journalist, Håkon Arntsen, synes prosessen rundt kommunereformen gir en dårlig ettersmak. Han stiller spørsmål om eksempelvis rådmann Trond Stenvik og ordfører Per Olav Tyldum i Overhalla ivaretok sin habiltet. Arntsen mener at argumentasjon blant mange ordførere var preget av at deres egne posisjoner ble truet ved en kommunesammenslåing. 

arkiv

Innspill

Håkon Arntsen,
tidligere politisk journalist, Namsos


Prosessen rundt kommunereformen i Nord-Trøndelag, gir dårlig ettersmak.

Det er ikke mulig å se noe klar partipolitisk linje, snarere tvert om. I Levanger har ordfører Robert Svarva og Arbeiderpartiet vært nærmest entydig for kommunesammenslåing, mens Bjørn Iversen i Verdal har samlet partiet i et rungende nei.

I Namdalseid er Senterpartiet og ordfører Steinar Lyngstad for sammenslåing med Namsos, mens partikollega i Overhalla, Per Olav Tyldum viser Namsos ryggen.

Hvilke krumspring som er foretatt i Stjørdal, er vanskelig å få helt klarhet i. De tradisjonelle samarbeidskommunene fikk ikke engang si sin mening, men ble kastet på dør, og ordfører Vigdenes (Sp) dro heller på frierferd til Frosta, men der fikk han nei av bruden.

I Overhalla foretok man også en merkelig manøver. Før folket hadde sagt sin mening, tok kommunestyret saken til behandling.

Hvilke demokratiske spilleregler som følges der i gården, er vanskelig å begripe.

Et vesentlig problem med prosessen er at ordførerne har vært svært aktive talerør, ikke så mye på vegne av partiet, men mer ut fra seg selv og sitt lokale ståsted. Man fikk på en svært synlig måte demonstrert ståstedets enorme betydning for synspunkter og bruk av «farget» fakta. Følelser og påstander fikk også svært stor plass.

Det bekymringsfulle er at ordførerne i prinsippet er inhabil i denne saken. Beslutningen vil berøre deres egen arbeidssituasjon og framtidig lønn. Mange rådmenn er i samme situasjon, men har likevel vært sentrale med tanke på konsekvensutredninger.

Nå tror jeg neppe dette har spilt noe sentral rolle for den enkelte, men habilitet er likevel viktig å etterleve, især for ordførerne.

«Prosessen rundt kommunereformen i Nord-Trøndelag, gir dårlig ettersmak.»

Det er også grunn til å være skuffet over hvor nærsynt argumentasjonen har vært. Det er først og fremst antall millioner en taper eller vinner, som har hatt fokus, samt at nabokommunen ikke er helt til å stole på.

Beslutningen om at vi blir del i en stor trønderregion, synes derimot ikke å ha hatt vesentlig betydning

For meg som pensjonist er det viktigste spørsmål i denne sammenheng: Hva er best for de unge, for barnai framtida?

Hvordan kan kommunen organiseres slik at utdannet ungdom vil satse og bli boende. Vi vet lite om hvilke jobber som er aktuelle om 20–30 år, men jeg tror enn stor kommune ville ha mer å spille på enn en liten, spesielt i forhold til de unge.

Politikernes hovedoppgave er i å legge til rette for en god framtid for innbyggerne.

Men da må man også være villig til å løfte blikket, og ikke minst ha framtidstro.