– Vi har oppfylt ønsket til Lene Maria

Da Tove og Arnulf Bergum skrudde på kranene på den første brønnen i Afrika og rent vann strømmet ut – ble dattera Lene Marias ønske om å utgjøre en forskjell oppfylt.

Lene marias brønn: I et følelsesladd øyeblikk skrudde Arnulf og Tove Bergum på kranene i den isolerte landsbyen i Samburuland i Nord-Kenya, mens barna Sunniva, Natalie og Lars Emil fulgte med. Veldedighetsprosjektet til minne om Lene Maria Bergum har nå skaffet rent drikkevann til 10.000 mennesker i tre afrikanske land. FOTO: BJØRN TORE NESS 

arkiv

NAMSOS: – Tenker dere mye på 22. juli?

– Jeg tenker på det daglig ennå. Det henger litt i hop med mye som har skjedd etter 22. juli. Minnesmerke, rettssak, erstatning og sånne ting. Og så blir vi påminnet jevnlig i media, sier Arnulf Bergum.

Året før hun døde var namsosjenta Lene Maria Bergum i Sør-Afrika – i et skoleprosjekt gjennom Olav Duun videregående skole. I kjølvannet av det laget hun en film om vann, for det å kunne hjelpe folk med rent drikkevann var helt i hennes ånd.

«Hvis man ikke engasjerer seg, har man ikke rett til å klage», var hennes motto.

– Hun fikk se skyggesida av Sør-Afrika. Det gjorde stort inntrykk på henne. Hun sa hun ville tilbake til kontinentet for å jobbe som frivillig. Etter det som skjedde på Utøya var det naturlig for oss å åpne brønn i Afrika – til minne om henne, sier pappa Arnulf Bergum.

Veldedighetsprosjektet Lene Maria for rent vann ble lansert på det som skulle ha vært 20-årsdagen hennes 16. mars 2012.

Lene marias brønn: I et følelsesladd øyeblikk skrudde Arnulf og Tove Bergum på kranene i den isolerte landsbyen i Samburuland i Nord-Kenya, mens barna Sunniva, Natalie og Lars Emil fulgte med. Veldedighetsprosjektet til minne om Lene Maria Bergum har nå skaffet rent drikkevann til 10.000 mennesker i tre afrikanske land. FOTO: BJØRN TORE NESS 

Vann til 10.000

Fem år etter at Lene Maria Bergum døde på Utøya, har prosjektet som bærer hennes navn sørget for vann til 10.000 mennesker i tre land.

– Det er givende å se at noe så tragisk kan bli noe positivt. Det

gir oss motivasjon for å holde på videre med dette, sier Arnulf.

– Hun var veldig snill og tok vare på dem rundt seg. Å hedre henne på denne måten, gjør at vi på et vis har oppfylt hennes ønske. tilføyer lillebror Lars Emil (17).

Tre og et halvt år etter at de åpnet den første brønnen i Lene Marias navn, skal Arnulf og Tove Bergum tilbake til Ken-

ya for å åpne brønn nummer ti i regi av Lene Maria for rent vann og samarbeidspartner Voss Foundation. Arnulfs pappa og søster, Arvid og Lisbeth, skal for første gang være med på den fire dager lange marsjen til landsbyen Masikita Cimiti i Samburuland.

Vel vitende om at rent vann bare er de første dråpene på vegen til et nytt liv.

– Med brønn nummer ti passerer vi 10.000 mennesker som har fått rent vann. Vi har fem brønner i Liberia og har støttet en skole for foreldreløse barn i Uganda med å legge vann inn til skolen. Det er så artig å se at prosjektet gir resultater – og at vi klarer å nå målene som er satt, sier Arnulf.

Åpninga av brønn nummer ti ble planlagt for halvannet år siden.

– Vi visste ikke om vi ville klare å skaffe alle pengene, sier Arnulf.

En brønn har en kostnad på 460.000 kroner, med dagens dollarkurs. Arnulf kaller det «litt uflaks».

– Dollaren har steget med 30 prosent siden forrige brønnåpning. Men det har vi ikke kontroll på. Vi synes selv det har blitt et fantastisk flott prosjekt, sier Arnulf.

– Er dere overrasket over at vannprosjektet er blitt så stort?

– Ja. Vi trodde at vi måtte spytte inn penger selv for å realisere prosjektet. Vi syntes det var veldig mye penger som måtte til for å få det til. Men vi nådde målet på seks måneder. Det var over all forventning. For vi hadde en mye lenger tidshorisont enn det. Vi så for oss at det ville ta over ett år for å komme i mål og i det hele tatt kunne åpne en brønn, sier Arnulf.

Men da pengene fortsatte å renne inn etterpå, kunne familien ikke stoppe det de beskriver som et «livsprosjekt».

Totalt nærmer det innsamlede beløpet seg to millioner kroner.

– Det er et fantastisk engasjement og giverglede fra så mange. Jeg kan ikke begynne å nevne navn, jeg er redd for å glemme noen.

MINNEPLaKAT: Med et innrammet bilde av Lene Maria var familien Bergum til stede i Samburuland for å åpne vannprosjektet Lene Maria for rent vann. – Det er givende at noe så tragisk, kan bli til noe positivt, sier Arnulf Bergum.foto: bjørn tore ness 

Mål

– Det stopper ikke med brønn nummer ti?

– Vi har satt oss som mål å skaffe rent vann til så mange som bor i Namsos kommune, sier Arnulf.

Per 1. januar i år hadde Namsos 13.010 innbyggere.

– Men det må gjøres fort, for Namsos kommune vokser jo, humrer han og tenker på at Namsos skal slå seg sammen med Namdalseid (1.622 innbyggere) og Fosnes (633 innbyggere) i 2020.

– Men det målet når vi før den tid. Vi har håp om å klare det ganske kjapt.

– Mens dere mistet det kjæreste dere har, har dere sørget for livgivende vann til 10.000 mennesker så langt?

– Vi har gjort livet enklere for så mange. Det synes vi er fint å tenke på, svarer Arnulf.

Vannet har gitt en ny tidsregning for mange tusen mennesker på det afrikanske kontinentet.

– Det er først når du er der, ser de smilende ansiktene og gleden over å få rent vann på veldig nært hold, at du får kjenne på kroppen hva slags betydning det har. Det blir ikke det samme å se bilder på nett, sier Lars Emil (17), som var med på brønnåpning i februar 2013 sammen med søsknene Natalie og Sunniva.

– Hvor mye tid bruker dere på vannprosjektet?

– Vi prøver å arrangere tre ting i løpet av året, sier Arnulf.

Veldedighetsmiddag, konsert 22. juli og bod under Namsosmartnan.

– Det er en del forarbeid og planlegging i forhold til aktivitetene og arrangementene.

Det skjer også en del andre ting innimellom, som at noen holder basar og garasjesalg til inntekt for prosjektet.

– Vi prøver å møte opp på de plassene de arrangerer til inntekt for Lene Maria for rent vann. Vi synes det er veldig flott at de bidrar, sier Arnulf.

Familien er ydmyke og rørt over engasjementet til de mange som stiller opp.

Stort hjerte

– Hva forteller det om namdalingene?

– Det forteller noe om hvor stort hjerte folk har og hvor mye folk bryr seg. Det engasjementet har hjulpet oss gjennom sorgen. For det er bestandig noen som sier ja, når vi spør, det setter vi utrolig stor pris på.

Vannprosjektet har hjulpet mange. Men det har også vært til hjelp for familien i årene som er gått etter Lene Marias død.

Fortsatt tenker familien på Lene Maria daglig.

– Etter 22. juli var det så mye vi måtte forholde oss til og vente på hele tida. Vente på beskjeden om at Lene Maria var død, vente på rettssak, vente på rapporter. Det tok ett år før vi var ferdig med rettssaken og dommen. Og så får du så mye annet å forholde deg til i forhold til erstatning og advokater. Sorgprosessen ble satt litt på vent. Det at vi måtte flytte fokus fra sorgen innimellom, gjorde at den ble forlenget, sier Arnulf.

– Hvordan har dere taklet det?

– Vi føler at vi har vært veldig åpen i forhold til at det til tider har vært tøft.

– Har det hjulpet?

– I starten følte vi oss veldig stemplet i panna som etterlatte. Den tanken har forsvunnet. Jeg tror kanskje det har vært enklere å forholde seg til oss, i og med at vi startet veldedighetsprosjektet, mener Arnulf.

– Tar dere dere tid til å sørge?

– Ja, jeg føler at jeg gjør det, sier Arnulf.

Dattera er gravlagt på Høknes gravlund.

– En stille og fredelig plass, beskriver Arnulf.

– Er dere der ofte?

– De første tre årene brant det er lys på grava hele tida. Jeg var litt manisk i forhold til at det ikke skulle slokne. Det gikk over litt etter hvert, selv om jeg fortsatt føler det litt sånn. Men det skal være lys eller blomster på grava hver helg, sier han.

Det går ikke en dag uten at de tenker på Lene Maria. Savnet blir ikke noe mindre.

Minnesmerke

– Lene Marias navn har ikke vært på minnesmerket på Utøya?

– Nei, men navnet hennes kommer på til 5-årsmarkeringa. Det er jeg som har bremset det litt. Jeg må ta ansvaret for det. Men nå blir det ei ordning. Det var enten nå eller ikke før ved 10-årsmarkeringa.

Det som er helt sikkert er at navnet til Lene Maria aldri kommer opp på den nasjonale minnestøtten på landsida på Sørbråten.

– Hvorfor?

– Prosessene har vært altfor dårlig. Naboene er ikke blitt hørt. Det er ikke i mine verdier at du skal overkjøre mennesker ved å tvinge igjennom et landemerke som noen er nødt til å slite med hver dag, sier Arnulf.

Minnesmerket blir tema i retten til høsten.

Fem år har gått siden det ufattelige skjedde.

– Det har gått så fort, men likevel så sakte, sier lillebror Lars Emil.

– Jeg har funnet min egen måte å takle det på. Jeg driver og lager musikk på fritida i et slags hjemmestudio. Da er jeg i min egen verden – og har fokus på en plass. Det har hjulpet meg i ettertid, legger han til.

– Vi må klare å leve med 22. juli – på ett eller annet vis, sier Arnulf.

– Har dere klart det?

– Jeg må snakke for meg selv. Og ja, jeg synes det. Det er vanskelig å forklare hvordan. Det føles som du har gått på to veger, hvor 22. juli går parallelt med deg. Når du faller ned på 22.juli-vegen er det tungt. Men det er lenger og lenger imellom det skjer. Men med 5-årsmarkeringa blir det spesielt. Det føles fortsatt nært, men samtidig så langt unna, sier Arnulf.