Rød som rypeblod

Det er mange planter som er med og farger fjellet rødt og gult nå i september. Men den som maler fjellrabbene med den aller sterkeste rødfargen, er rypebærlyngen.

Bildetekst Bildetekst 

arkiv

Ennå er det turgåere og en og annen bærplukker i fjellet, og etter hvert har også viddene blitt fylt av jegere. Ingen kan la være å bli fascinert av de lysende blodrøde flekkene, i det vakre lappeteppet av mer dempede gule og røde nyanser.


Vind


Rypebær trives i vind og vokser på de mest utsatte stedene i fjellheimen. Rotsystemet er flattrykt og finner veg i sprekker og små forsenkninger i berget.

Planten kan bli svært gammel, og det er funnet en rotstokk på 19 millimeter som hadde 44 årringer.

Selv om bladene er tykke og voksaktige, er de ikke vintergrønne som for eksempel hos melbær og tyttebær. Rypebærlyngen er ikke i stand til å ta opp vann fra frossen jord, og kunne dø hvis bladene var friske vinteren gjennom. Derfor lyser bladene i rødt en kort periode før de visner.

De døde bladene sitter på hele vinteren og beskytter røttene. Dette er en overlevelses-mekanisme for planter på ekstra utsatte steder.


Trollbær


De fleste bærene i vår flora har vært anvendt som mat eller medisin. Men rypebæret har menneskene ennå ikke sett store nytten av. Det henger nok noe sammen med at bæret ble oppfattet som giftig. Navn som trollbær tyder på det.

Hestene skulle blant annet bli besatt av troll hvis de spiste det. Ungene før i tida fikk derfor streng beskjed om å holde seg unna, men det hendte nok de tredde halvmodne røde rypebær på strå og hang dem rundt halsen.


Vintermat for rypa


Om ikke folk har interessert seg for rypebær, er det mange fugler og dyr som liker det. Som navnet tyder er rypene glad i de svarte modne bærene. Fordi de vokser på vindutsatte plasser med lite snø, er de ofte tilgjengelige for rypene også utover vinteren.

Det sies også at bjørnen liker bærene. Lokalnavnet bjønnbær forteller om det. Og det er fugler og pattedyr som sprer rypebærene til nye voksesteder. Skallet på kjernen i bæret er så hardt at det passerer alle tarmkanaler. Dette muliggjør spredning over store avstander, og på helt lokale plasser.

Fjellplanten finnes faktisk kun en plass i Danmark, og er sannsynligvis resultatet av en trekkfugls mellomlanding.