Viktig melding til «inkompetente fotballtrenere»: Dere er limet i norsk fotball!

IKKE INKOMPETENT Trenere for barnefotballen får ufortjent og feilaktig skyld for motgangen i norsk fotball, mener NAs sportsleder.   Foto: Tor Ivar Viken

NAMDALSAVISA

For noen år tilbake var jeg trener for noen barnelag i fotball. Det er jeg glad jeg ikke er lenger.

For du skal ha ryggrad for å bære skylda for norsk fotballs noe skadeskutte tilstand på landslagsnivå på dine skuldre.

Det har blåst rundt herrelandslaget i helt siden de mistet EM-plassen i playoff-kampene mot Ungarn for snart et år siden. Etter en rekke svake landskamper i høst letes det med lys og lykte etter årsaker.

Blant dem som indirekte får skylda, er trenerne innen barne- og ungdomsfotballen. Det er «foreldretrenerne» som blir skyteskiva. Ord som «ufaglært», «inkompetent» og «uskolert» blir brukt om trenerne i disse årsaklassene. Det blir etterlyst «proffere» trenere.

Tidligere topptrener Lars Tjærnås skrev det ganske så treffende da han tok del i fotballdebatten i et innlegg i Aftenposten nylig:

«Foreldretrenere har nærmest blitt et skjellsord når toppfotball diskuteres. Det er trist. Foreldretrenere skal klappes inn på rød løper, fordi de bruker tiden sin på det viktigste – barna. Men mange av dem trenger hjelp og påfyll. Det må de få.»

Han ønsker å bruke de samme trenerne, men at de må få muligheten til skolering. Det er både en riktig og viktig tanke.

Den norske idrettsmodellen er slik at trenerne i barnefotballen stort sett er foreldre til spillerne.

Det er ikke mer enn tre år tilbake at «den norske idrettsmodellen», der det legges vekt på allsidighet framfor spissing i de yngre klassene, ble trukket fram som en av suksessfaktorene rundt hyllesten av U21-landslaget som tok bronse i EM.

Da faller det på sin egen urimelighet at den samme modellen, av dem som ønsker et mer spisset tilbud innen barne-idretten, nå blir trukket fram som en årsak til de svake resultatene.

Så mye har tross alt ikke verden endret seg på tre år.

I fredagens NA sier trener for et av Rørviks guttelag, Jens Reidar Husby:

«Vi er helt sikkert ikke verdens beste trenere. Men vi har sagt til gutta at hvis de vil trene søndag ettermidag, så skal vi stå der.»

Det er nettopp det det handler om.

De som trener dette laget innehar kanskje ikke fagkunnskapen som trenere for de beste ungdomslagene i Europa har, og som blir trukket fram som retningsgivende for hvor norsk fotball bør ligge. Men de stiller opp. De er der for spillerne. Hele tida.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at trioen som leder 2001-modellene i Rørvik derfor er verdens beste trenere – for dette 15-årslaget. For de vet at noen ikke bare vil spille fotball. Noen vil også spille håndball – og de vil kanskje også svømme. Gjerne samtidig. I samråd med de andre trenerne, for de nevnte idrettene, så får de til samhandlingen.

Nei, det er ikke sikkert at noen på laget blir landslagsspillere. De får uansett muligheten til å dele sine opplevelser på banen med sine jevnaldrende kompiser, og de får drive idretten på sitt nivå.

Det er garantert noen som også i Rørvik mener det burde vært spisset mer, i tråd med hva mange uttrykker bør skje langt nedover i klassene i langt større grad enn det gjøres i norsk fotball.

Jo, det er mulig det. Men jeg tviler på at de 17 spillerne som startet på laget for åtte år siden, og som ennå spiller, fortsatt hadde vært med hvis Husby & co hadde fulgt en «spissere modell».

Og jeg tror at de beste, uansett, vil havne på sitt rette nivå til slutt.

Om de selv ønsker det.

Jeg er ikke uenig i at det må legges til rette for en god barne- og ungdomsfotball. Men poenget mitt er at det gjøres den dag i dag.

Fotball får mye kritikk for at de «eter seg inn» på andre idretters sesonger. Det kan hende, og det er helt sikkert noen trenere i yngre årsklasser som drar entusiasmen og engasjementet vel langt.

Likevel mener jeg at fotball kanskje er flinkest i klassen på å fornye seg og til å tilrettelegge spill ut fra den enkeltes nivå. Det er derfor det både er 3'er, 5'er, 7'er, 9'er og 11'erfotball, og det er opprettet divisjoner i de yngre klassene. Dette for at spillere skal bli matchet mot spillere på sitt eget nivå.

Det gjør at fotball som ungdomsidrett tar markedsandeler fra de andre.

Det er ikke minst takket være trenerne, som stiller opp, i regnvær, vind og sol. De er der – uansett.

Så til alle dere foreldretrenere i barnefotballen: Ikke hør på dem som snakker nedlatende om kunnskapen dere har. For dere er gull verdt!