For egen regning

Mangler Tittel

For egen regning

Foto: Reuters  Foto: CARLOS BARRIA

NAMDALSAVISA

Rolv A. Amdal

Tidl. sjefredaktør i NA og Hamar Arbeiderblad rolv.amdal@online.no

Donald Trump ble president i USA etter å ha drevet en valgkamp bygget på systematiske løgner. Og de fleste velgere visste sågar at han løy. Likevel vant han valget. Hvordan er det mulig?

Vi kan like gjerne først som sist lære oss et nytt ord: «Postfaktuell». Det betyr i praksis at objektive fakta (sannheten) har mindre betydning for formingen av den offentlige mening enn det å appellere til følelser og personlige oppfatninger. Det gir grønt lys for løgn som politisk instrument.

Det var det Trump gjorde. Han parkerte sannheten og brydde seg ikke om hva som var sant. I stedet appellerte han til følelsene og kjørte på med det han visste vant gjenklang – ikke hos alle amerikanere, men hos de målgruppene han hadde blinket seg ut – frustrerte, middelaldrende, hvite amerikanere. De fikk høre det de gjerne ville høre, om det ikke var sant, spilte ingen rolle. Og overfor medier som gikk etter Trumps påstander og påviste at han løy og løy, gjorde han det han kunne for å undergrave deres legitimitet, slik at folk ikke lenger skulle stole på det som sto i media.

Redaktør Per Egil Hegge har i sin språkspalte i Aftenposten tatt for seg ordet postfaktuell. Han skriver at det er over hundre år siden den berømte britiske legen Arthur Conan Doyle (1859-1930) la følgende ord i munnen på sin enda mer berømte detektiv, Sherlock Holmes: «Det som betyr noe, er ikke hvordan det er, men hvordan folk tror det er.»

Nettopp. Da blir det også uhyre viktig hvem har makt til å definere hva som er «sant». I våre liberale demokratiske samfunn har det tradisjonelt vært uavhengige medier som har hatt denne offentlige definisjonsmakten. Slik er det ikke lenger. Den teknologiske utviklingen og sosiale medier har gitt alle en trompet ut i det offentlige rom. Medienes definisjonsmakt er brutt. Samtidig blir samfunnet mer og mer fragmentert. Det oppstår parallelle virkelighetsoppfatninger avhengig av eget ståsted og tilhørighet.

En forutsetning for at demokratiet skal fungere, er en nødvendig respekt for sannheten. Når samfunn utvikler seg i autoritær retning, er sannheten noe av det første som utfordres. Vi ser det i dagens Tyrkia, der journalister fengsles og bures inne – og uavhengige medier stenges. I Putins Russland er propagandaen så gjennom- gripende at borgerne ikke lenger vet hva som er sant. Nyhetsformidlingen vinkles ut fra hva som tjener maktherrene. Sett i et slikt perspektiv, er det faretruende at det som skal være ett av verdens fremste demokratier, USA, har valgt en president som systematisk løy og gikk til angrep på medier som avslører løgnene. Hva vil skje når han kommer til makten?

Det tragiske er at medieutviklingen har ført til at de uavhengige redaksjonene bygges ned – de som skal drive kritisk journalistikk og gå makten etter i sømmene. Det blir færre og færre journalister, og det blir stadig mindre ressurser til gravende og avslørende journalistikk når behovet for nettopp denne typen journalistikk blir viktigere og viktigere. For parallelt med nedbyggingen av de uavhengige redaksjonene, bygger både det offentlige og private selskap og organisasjoner opp sine kommunikasjonsavdelinger for å fremme sine interesser og formulere sine budskap ut i offentligheten. Kommunikasjonsavdelingene fungerer som effektive barrierer når journalistene vil ha maktens kvinner og menn i tale. Og spindoktorenes fremste prioritet er ikke hensynet til sannheten. Det overordnede er hensynet til sine oppdragsgiveres interesser.

De tendenser vi ser til «det postfaktuelle samfunn» representerer en trussel mot det liberale demokratiet. Uten en konstruktiv samfunnsdebatt bygd på fakta og sannhet, vil ikke demokratiet kunne fungere slik vi har kjent det. Når det blir løgnene som lager premissene for samfunnsdebatten, er vi rett og slett på ville veier. Den amerikanske presidentdebatten har vært et skikkelig skremmeskudd. For den nye amerikanske presidenten har legitimert løgnen som et politisk instrument.