Namdalen i det nye Trøndelag:

Demokratiets skyggeside

Innspill

VEKST: Vikna har hatt 15 prosent vekst i folketallet siden 1964. Sammen med Overhalla (15) og Namsos (20) er de tre eneste i Namdalen som har hatt befolkningsvekst siden 1964. Namdalen blir små i det nye Trøndelag – makta vil ligge der folk bor, det er demokratiets skyggeside skriver tidligere politisk journalist Håkon Arntsen.  Foto: Tom Lysø

Håkon Arntsen 

NAMDALSAVISA

Kommunereformen og fylkessammenslåingen skapte mye debatt i 2016. Det politiske målet er å gjøre kommunene mer robuste, uten at politikerne og hvermannsen egentlig vet hva det betyr. Fylkene slår seg sammen til ett Trøndelag, hvor begrunnelsen blant annet er å styrke regionen.

Den forrige kommunereformen trådte i kraft i 1964, og hadde som mål å effektivisere og styrke kommunene. I den sammenheng er det interessant å se hva virkningen har vært. Når den politiske elite benytter begrep som styrke, skulle en formode at en også så positive effekter i de fleste kommuner. Men slik har det slett ikke gått.

Tar en for seg befolkningsutviklinga i Nord-Trøndelag fra 1964 og fram til i dag, er den mildt sagt tankevekkende. Fylkets befolkningsandel var på 3,6 prosent etter krigen, mens den i dag er på 2,6 prosent. Vi skulle hatt 50 000 flere innbyggere i Nord-Trøndelag for å holde tritt med befolkningsveksten i Norge.

Resultatet er blant annet færre stortingspolitikere fra fylket, og mindre statlige overføringer.

Langt mer alvorlig er utviklingen i distriktskommunene, og særlig i Namdalen. I løpet av ca. 50 år har folketallet i tre kommuner blitt halvert. Namsskogan 50 prosent, Leka 49 og Verran 47. Nedgangen er også enorm i kommuner som Fosnes (34), Flatanger (33), Snåsa (33) og Lierne (33). Urovekkende er det også for Namdalseid (23), Meråker (21), Grong (19), Nærøy (18), Høylandet (15), Røyrvik (10) og Frosta (6). I Namdalen har befolkningen økt litt i tre kommuner fra 1964; Namsos med 20 prosent, Overhalla og Vikna med 15 prosent. Men da må en huske at befolkningen i Norge har økt med 46 prosent siden 1960.

Overraskende nok har fylkeshovedstaden Steinkjer hatt lav befolkningsvekst fra 1964, bare 11 prosent, vesentlig mindre enn Leksvik med 19 prosent. De store befolkningsvinnerne de siste 50 årene er Stjørdal med formidable 80 prosent, men Verdal og Levanger har også hatt stor vekst med henholdsvis 60 og 50 prosent.

Til sammenlikning har Trondheim i samme periode hatt en vekst på 68 prosent.

Ubalansen i befolkningsutvikling forsterkes ytterligere ved at Namdalen har relativt eldre befolkning, mens befolkningen i sørdelen av fylket er forholdsvis ung.

Hva har så dette med demokrati å gjøre?

Etter hvert som befolkningen klumper seg sammen i de største byene, vil storbyene få en stadig sterkere folketyngdemakt, mens bygdene eller distriktene mister makt og innflytelse.

Storbyene vil nærmest ha krav på listetoppene i partiene, og administrasjon, skoler og dagens og framtidens kompetansearbeidsplasser blir plassert i byene.

Storbyene får stadig større forskning og kunnskapsmakt. Hvor folk bor, eller lokalt ståsted, er helt avgjørende når det gjelder kultur, holdninger, vurderinger og politiske beslutninger. Vi ser det tydelig alt i dag, byenes og bygdenes interesser er stadig oftere på kollisjonskurs.

Demokratiets innebygde system er å rette seg etter flertallet. Når bygdene mister folkekraften, slik det har skjedd i de siste 50 årene, viser det noe av demokratiets svakhet.

Et politisk flertall ser alltid på hva som er gunstigst for seg selv. Bare tenk på områder som landbruk, rovdyrproblemer og miljø, hvor by og land i stadig mindre grad går hand i hand.

Vårt demokrati har ikke evnet å skape utviklingskraft i Bygde-Norge. I Namdalen er utviklingen dramatisk. Og alt tyder på at den negative trenden bare vil fortsette og forsterke seg i tiden som kommer.

Det virker som den sittende regjering har svært liten interesse for Distrikts-Norge, med Venstre som den ivrigste storbyaktør. Arbeiderpartiet synes også å ha gitt opp, og peker på at det er et internasjonalt fenomen. Egentlig er det bare Senterpartiet som har distriktsinteressene i fokus.


Jeg tror samling av Trøndelag ikke vil bringe mer kraft til distriktene, aller minst tror jeg Namdalen vil komme styrket ut. Skal Namdalen ha en framtid, især med tanke på ungdommen, så må en jobbe sammen på en helt annen måte enn i dag. Det er påtrengende behov å styrke selvtilliten og skape noe selv. Jo, skjevere folketyngdemakten blir, jo, svakere stiller nemlig distriktene.


Vi tror på demokratiet. Tidligere var befolkning noenlunde jevnt fordelt mellom by og land, og framtidsmulighetene gode begge steder. Nå skjer en dramatisk forskyving av folk og muligheter. Folketyngemakten bidrar til å forsterke prosessen. Ungdommen strømmer til storbyene, og gamlingene følger etter. Trondheim hadde den sterkeste prosentvise befolkningsveksten av storbyene i 2016.

Vi klamrer oss likevel til håpet om at det fortsatt må være mulig å leve på bygda. Vi må jo ha framtidstro.

Og regjeringen sier jo at distriktskommune skal bli robuste, så da må vi vel tro på det.

Eller skulle den heller vært ærlig og sagt som det er; det har blitt så få mennesker på bygda at det er påtrengende nødvendig med større kommuner. Vært ærlig og sagt at politikken som har vært ført og som fortsatt føres, langt fra er positiv for Distrikts-Norge.


Vært ærlig og sagt at vi som politikere må først og fremst ta hensyn til hvor velgerne bor. Vi må jo forholde oss til demokratiet.