Olav fra Overhalla vil bringe spansk havbruk opp på norsk nivå

Solkysten og sommer hele året er drømmen for mange. Familien Wibe-Øvereng fra Overhalla har flyttet til Albir på Costa Blanca hvor mor er lærer og far skal få satt fart på spansk oppdrettsindustri.

EVENTYR Olav Øvereng ser fram til å utvikle spansk havbruk til norsk teknologisk standard, Jobben er alerede godt i gang og nytt utstyr hentes fra Norge.   Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

– Det er lysten til å være med på å skape noe som gjorde at jeg takket ja, sier Olav Øvereng fra Overhalla.

Det er varmt som en namdalsk høysommer når vi kommer til Villajoyosa. En halvtimes biltur nord for Alicante på den spanske solkysten – Costa Blanca. Der finner vi et av anleggene til Andromeda group, et spansk oppdrettsselskap, med gresk toppledelse og amerikanske finanser i ryggen.

Langs brygga kjenner vi lukta av fisk fra hallen hvor de daglige fiskeauksjonene foregår, den blander seg med lukta av havet. På motsatt side av vågen klamrer ferieleilighetene seg tett sammen. Mellom fiskerihavna og sentrum ligger rekker med luksusbåter.

Vi myser mot det skarpe solskinnet. Stemninga i havna er døsig når klokka passerer midt på dagen. Borte på kaia laster fem mann store sekker om bord i en liten servicebåt. Sekkene har kommet med lastebil fra området rundt Madrid, med fôr til havbruksanlegget som ligger noen få minutter unna.

– Jeg skal bare stikke bort på havnekontoret og ordne papirer til dere, sier driftssjef Olav Øvereng.

– Papirer?

– Ja, vi må ha med oss papirer som viser at vi har lov til å være på anlegget i tilfelle vi blir stoppet av politiet for kontroll, forklarer han.

Vi er i slutten av oktober og for et drøyt halvår siden landet Olav i Alicante for å ta fatt på jobben som Farm Manager Operations – driftssjef – i Andromeda Group. I sommer kom familien etter og de har bosatt seg i Albir, mellom flyplassen i Alicante og hovedkontoret i Valencia.

Hovedkontoret ligger en trondheimstur unna fra Overhalla, men som en steinkjertur unna i kjøretid på spanske motorveger bygd med EU-midler. Olav foretrekker likevel å være mest mulig i Villajoyosa.

– Vi valgte Albir på grunn av den norske skolen, men også for å være nært det anlegget vi har valgt å starte med når vi nå er i gang med moderniseringa av havbruket i selskapet. Jeg liker best å være hands on og da er det greit å bo her, sier Olav.

Hele familien

Vi skrur klokka noen timer tilbake. Den har så vidt passert 08.00, sentrum av Albir holder på å våkne når vi ringer på portklokka til Carrer Andromeda 24. Døra åpnes og en blid guttestemme sier hei.

– Håkon, sier lysluggen, tar oss i hånda og ønsker oss velkommen.

Pannekaker Denne tirsdagen er pannekakedag hos familien Wibe -Øvereng. Sigrid serverer og gutta i huset hiver innpå.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Det har han mest sannsynligvis fra mora, høfligheta mener jeg, smiler Olav.

Mor, Sigrid Wibe som er lærer på den norske skolen har allerede dratt på jobb, men guttene Håkon (10) og Oliver (12) begynner ikke før om en time.

Borti kroken under trappa til annen etasje ligger et par rulleski og staver.


Norsk skole Håkon(10) og Oliver(12) går på den norske skolen i Albir, og yngstemann har mamma Sigrid som lærer. - Det går helt fint, mener Håkon.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Det er mine, sier Oliver, som selv om han spiller fotball i fotballgale Spania, og er RBK-er på en skole med mange bergensere, innrømmer han at det blir litt rart og ikke komme seg ut på ski til vinteren.

I begynnelsen var det ganske mange som så rart på nordmennene når sønnen gikk på rulleski, mens far lå i kjølvannet med nødblinken på.


Heimekontor Olav kan velge om han vil ha heimekontor eller dra til kontoret i Villajoyosa. Tirsdag startet dagen heime med et to timer langt telefonmøte med ledelsen.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Men nå skal det jobbes. Olav logger seg på for et to timer langt telefonmøte med ledelsen. Strategier, innkjøp og andre viktige saker står på agendaen.

– Jeg må ha et par timer heimekontor, men kom i 11-tida så drar vi på sjøen, sier han.

Fra bunnen

Med bakgrunn fra fiskerihøgskolen, en periode som hvalfangstinspektør og de siste sju årene som driftsleder i verdens største oppdrettsselskap – Marine Harvest, bestemte Olav seg for at han ville videre. Kontrastene er store fra Flatanger-kysten til Costa Blanca. Mange ansatte og fôrflåter konstruert for å tåle bølgehøyder opp til elleve meter er uvant. Når dønningen kommer rullende inn fra Gibraltar kan det gynge solid.


Costa Blanca Anlegget som er valgt som det første som skal oppgraderes ligger omkring en nautisk mil av Villajoyosa på den spanske solkysten.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Det var en unik sjanse til å være med på å bygge opp noe nesten helt fra bunnen, bokstavelig talt, fastslår han.

For han legger ikke skjul på at å jobbe i spansk havbruk på mange områder er som å skru tida tretti år tilbake i tid sammenlignet med heime. En annen kultur, andre metoder, andre utfordringer.

– I begynnelsen måtte jeg bli kjent med teamet jeg har rundt meg og folka som skal utføre jobben, sier Olav mens vi venter på at de siste sekkene blir lastet over kaikanten.

Det betød å dra på seg arbeidsklær og ta i et tak på anlegget, midt uka og i helgene.

– Jeg måtte finne ut hva de kunne, og de måtte bli kjent med meg, sier han nøkternt.

Lederstilen kom nok som en overraskelse på spanjolene.

– De var vel ikke akkurat vant til at sjefen var med og håvet opp og slaktet fisk, ler han.

Vi legger til ved Gramamed – fôrflåten som ligger omkring en nautisk mil av land. Mot sør er det ingen skjærgård, bare blått hav til nordkysten av Afrika og en intens blå himmel med et slør av dis i horisonten. Men selv med Benidorms skyline som kulisse noen kilometer unna sitter vi med en følelse av å ha sett anlegget før.

– Noe annet ville vært rart, mener Olav

Omskolere

Flåten er norsk. Bygd av Steinsvik, ringene/merdene er fra Hemnskjela og sånn kan lista utvides. Norsk, fra bunn av merden til toppen av fôrsiloen.

På brua på fôrflåten sitter to damer, Deila og Maria, og vokter to skjermer som viser fôringsprosessen. I pappesker på gulvet ligger utstyr som et norsk firma skal montere denne uka. Maria har bakgrunn som dykker på anlegget. Om et par år skal hun og kollegaen sitte på land.


Brua I kontrollrommet på flåten som fortsatt er under oppbygging og hvor det skal inn flere skjermer og mer overvåking er det Delia Candel (til venstre) og Maria Garcia som styrer butikken denne uka. Garcia var tidligere dykker på anlegget.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Jeg må omskolere de beste folka til å ta ansvar og få et eierskap til anlegget hvis vi skal lykkes. Da er det viktig å ta vare på dem som kjenner anlegget. Målet mitt er å bygge vår egen versjon av havbruksparken i Flatanger, både når det gjelder teknologi, arbeidsmetoder og kvalitet, sier sjefen.

Vi får en omvisning på det som er «state of the art» – og litt til – innenfor föringsteknologi. Teknologi som Olav har hatt en finger med i spillet i forhold til spesifikasjoner og design av den nye flåten som sammen med de nye ringene og alt utstyret har kostet omkring 60 millioner kroner.

– Du velger norsk utstyr fra A til Å?

– Jeg har verken tid eller tålmodighet til å somle. I Norge har vi teknologien og erfaringene, og jeg har god støtte fra et styre som ser behovene og sørger for at jeg får de midlene jeg behøver til å gjøre det som er nødvendige endringer.

En lettbåt med en mann i dykkerdrakt, legger til ved fôrflåten. To kullsvarte øyne kikker opp på oss og det kommer en strøm av spanske og portugisiske gloser over ripa. Ifølge ham selv er Fernando av norsk avstamming. Og det kan jo tenkes at han har en skvett norsk blod i årene hvis hans forfedre har hatt nærkontakt med norsk klippfiskeksport til Portugal. Olav løfter hendene i selvforsvar.

– English, please.

Mange språk

Arbeidsspråket er engelsk, men det blir en sammensurium av engelsk, spansk, portugisisk, gresk-engelsk, spansk-engelsk, ispedd en dose overhalladialekt når ting skal kommuniseres.

– Han er undervannskameraet mitt, som sjekker at alt står bra til i merdene, ler Øvereng.

Vi glor med en smule vantro. Vant som vi er med norsk havbruk. Sjekkliste: Brønnbåt – nei. Kamera i merdene – nei, dykkere gjør jobben. 45 personer jobber på anlegget. Lista over utstyr som «mangler» er like lang som hoven de tar opp fisk med.

– Håver dere fisk?

– Ja, velkommen til fortida, sier Olav med et glis.


Kanon Seks slike batterier fordeler rett för av rett kvalitet til merdene.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Der ligger kanskje den største utfordringa for å få til en effektiv drift, utnyttelse av fôret, og jevnere kvalitet og leveranser.

– Vi leverer ferskvare, som hentes opp av merdene hver dag, kanskje 10–20 tonn, sukker han.

Restauranter og butikker forlanger fersk fisk, som leveres på is. Slaktevekta kan variere fra 400 gram til seks kilo, avhengig av hva kundene ønsker.

– Jeg har tre arter og fem generasjoner fisk i det samme anlegget. Noe som virker helt absurd på en norsk oppdretter. Vi har fisk i merdene som vi har fôret siden i 2012, det blir ikke butikk av slikt, sier overhallingen.

Men han har planer fram mot 2021. Driften skal effektiviseres, rasjonaliseres og justeres.

– Hvor er dere i dag?

– På mange områder er vi gode. Blant annet på yngel. På andre områder henger vi etter den standarden vi har i Norge, sier driftssjefen.

Ting som norsk havbruksnæring ser som et minimum er ikke engang vurdert med tanke på plassering av anlegget. Vannkvalitet, strøm, bunnforhold og så videre. Det er mye å ta tak i for driftssjefen.

– Kommer du tilbake om fire år da, sier han, resten blir hengende litt i slørdisen i horisonten.


Tjuvfiske Mange lokale har funnet ut at det kan være lønnsomt å fiske ved eller også opp i merdene. Slik at anlegget må patruljeres jevnlig.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Ute ved de digre gule bøyene fra Trondheim som markerer territoriet for konsesjonen dupper en kajakk i de rolige dønningene. Det blinker i to fiskestenger.

– Fra å være helt uinteressant som fiskeområde er vi nå plutselig blitt en veldig populær fiskeplass, sier Olav tørt.

Noe som gjør at anlegget er bemannet døgnet rundt, året rundt.

I anleggene til Andromeda har de ifølge Olav god kontroll, både med sykdom, produksjon og tjuvfiskere. Er det noe som kan få ham til å rive seg i håret i fortvilelse så er det et til tider noe vidløftig og omstendelig byråkrati som ifølge Olav får norske myndigheter til å virke som kandidater til enhver tenkelig servicepris.


Brønnbåt Flytting av fisk etter spansk metode. Brønnbåter er ett fremmeord og her sleper de fisk til en verdi av 10-15 millioner kroner for å sette den i ny merd.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Vi jobber med et par veldig interessante forsknings- og utviklingsprosjekter, blant annet ser vi for oss at vi i løpet av et par-tre år kan introdusere en ny art i markedet. Forsøkene så lang der svært lovende ut, sier han.

Ny dag venter

Etter å ha snakket fisk, spansk havbruk, kulturforskjeller og tekniske nyvinninger, begynner vi å bli sultne av alt matpratet. Vi returnerer til land. Man kan jo ikke være i Spania uten å spise lunsj. Lunsj er viktig, og en spansk lunsj varer gjerne et par timer, med forrett, hovedrett og dessert. Som gode nordmenn dropper vi alle innlærte konvensjoner og får servert lokalprodusert rødvin til nasjonalretten paella, tunfisk og sjøens delikatesser. Tonen er spansk og gemyttlig. Når lunsjen er over er arbeidsdagen til driftssjefen slutt.

– Det er et slit, men jeg skal nok klare overleve en slik livsstil, ler Olav høyt og peker rundt i restauranten hvor folk selv kan velge den fisken de vil ha servert.

Ute i den ene ringen gikk det en halv million Sea Bream. I de andre ringene fant vi Sea Bass og Corvina. På vei heim stikker vi innom det lokale supermarkedet. I fiskedisken ligger dagens leveranse av fisk fra Andromeda. Ifølge Olav er det ganske greit å komme seg inn på markedet, men en evig kamp for å beholde posisjonen.


FERSK FISK En spansk forretningslunsj kan godt vare i to timer, og velger man fisk er det vanlig at du får velge hvilken som skal tilberedes.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Kvaliteten måles heime på kjøkkenbenken. Hvis ikke kundene får det de forventer er vi ferdige fastslår han.

Litt handling av nødvendigheter og så bærer det heim til Albir hvor det er varslet pannekaker til middag. Guttene spiller fotball i hagen, dagen går mot slutten og pannekakene går ned på høykant. En kjapp dukkert i bassenget mens skyggene blir lange. I morgen venter en ny dag, da kommer et norsk firma til Villajoysosa for å fortsette installasjoner av teknisk utstyr.


Det gode liv Familien har bosatt seg midtt i Albir sentrum, et steinkast fra stranda og med eget basseng i hagen. Noe guttene Håkon og Oliver sammen med kompisen Eirik Eikemo Kaland vet å sette pris på. Mor og far, Sigrid og Olav, synes det var litt for kaldt i vannet til at de lot seg frsite av et bad.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Det er godt at noe skjer, og heldigvis skjer det med et bra tempo. Vi er absolutt på riktig vei mot noe jeg har tro på skal bli veldig bra, sier Olav.

– Har du angret på at dere dro?

Olav myser mot stranda. Vi kan så vidt skimte mellom porten og favorittrestauranten i nabolaget. Middelhavet har skiftet farge til dypblått. Han snur seg sakte og gløtter mot oss.

– Nei, sier han bestemt.

Før munnvikene sakte trekker seg oppover og det glimter i et glis.

– Bortsett fra at noen ganger savner jeg å sette meg på traktoren heime i Overhalla og rase rundt, ler han høyt.