Helt, ikke stykkevis og delt

For egen regning

EN VERDEN I ENDRING Flere skolebygg i Namsos er overmodne for oppgradering, mens mange eldre sitter utrygge i heimen og venter på omsorgplasser. Det er en del av hverdagen i Namsos høsten 2017. Skal vi må få bukt med problemene, må det snart tenkes og jobbes utafor boksen, og upopulære avgjørelser må vurderes.  Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

Eldre i Namsos havner i helsekø på grunn av mangel på omsorgsplasser. Når fagforeningene ber om mer penger, snakker de for min og din syke mor.

I ei tid hvor helse, miljø og sikkerhet er mantraet, har vi fortsatt skolebygg som er overmodne for oppgraderinger. Elever og lærere er også mennesker som har rett på fysisk godt arbeidsmiljø. Da har jeg ikke nevnt nettbrett og annet nødvendig læremateriell.

Køa av oppgaver vokser, mens kalenderen går og verden forandrer seg i hypertakt.

Summen av dette: Vi har ikke tid til å vente enda lenger. Vi må prioritere langt tøffere og må også senke kravene til hva kommunen kan forventes å makte å tilby i framtida.

Om noen dager skal Namsos kommunestyre vedta et nytt budsjett på sparebluss – litt på vent. «Urealistisk» mente sykepleierne og fikk støtte av Fagforbundet. De ansatte er bekymret, og det skal vi lytte til.

Mindre til de unge

Som fembarnsfar, som i de neste 15 årene skal ha barn i skolen, smerter det å si dette: Skal vi løse knutene som hemmer en verdig kommunal eldreomsorg, må vi godta at de unge får et noe mindre stykke av kaka å dele på.

Hvorfor? Jo, fordi det er færre barn. Vi må ikke nødvendigvis kutte kroner per barn – ostehøvelprinsippet – men færre barn tilsier at totalsummen som brukes på barn og unge må justeres ned.

Budsjettkameratene bør i en slik sammenheng svare på hvorfor vi behøver flere lærere i skolen i Namdalen, når an- tallet elever synker. Bare siden 2010 har antallet skolebarn i Namsos gått ned med omkring 150 hoder. Og ser vi til Namdalseid og Fosnes, er trenden den samme.

Påstanden min er at vi ikke trenger flere, men nok motiverte og kompetente lærere. Dem har vi heldigvis mange av i Namsos kommune allerede. Utfordringa i Namdalen er ikke antallet, men å rekruttere og beholde dem som faktisk vil gjøre en forskjell.

Ikke stykkevis og delt

Når Namsos Høyre ønsker å utrede en ny ungdomsskole, er de for forsiktige. Ser vi på befolningsutvikling og driftsutgifter, kommer ikke (nye) Namsos kommune unna en full skolestrukturdebatt.

Namdalseid bygger ny skole til 150 millioner, samtidig som de driver skole for 22 elever på Statland. Namsos har tre ungdomsskoler, mens antallet ungdomsskoleelever fram mot 2040 stuper. De som skal begynne i namsosskolene i 2022 er allerede født, og ingen står på utsida av barnhageportene.

Hvor lenge skal vi sukre pillen og opprettholde en struktur tilpasset hest, kjerre og bekvemmelighet?

Pose og sekk

Når en ungdomsskoleelev i Namsos i NA er bekymret for det sosiale miljøet ved en ny (antatt) stor skole, og tapt lærelyst ved å forbli i gamle og utslitte bygg, skal vi ha respekt for det. Fordi det handler om opplevd trygghet og ikke minst læringsevne og -lyst. Dessverre er realiteten at du kan ikke lenger få i pose og sekk. Og ostehøvelen må erstattes med kniv hvis daukjøttet – les kostnadene – skal vekk.

Nå skal jeg terge på meg kulturlivet og dem som jobber med integrering. Har Namsos kommune virkelig råd til å bygge en ny kulturskole og et nytt opplæringssenter? Nei. Dette også må bli en del av den nødvendige strukturdebatten.

Nå vil noen hevde at jeg setter såkalte svake grupper opp mot hverandre. Stopp en halv.

Ikke stakkarsliggjør dem. Dagens eldre har i stor grad vokst opp etter krigen, og har bidratt til, og i høyeste grad tatt del i og nyter av, velstands- utviklinga i Norge. Det er ikke synd på dem – som gruppe.

Det er heller ikke synd på våre barn. Spar meg for Sifo-modeller og FNs fattigdoms-begreper. Fattigdom i Norge handler om muligheten til å delta på det alle andre er med på. Vi må snart innrømme at vi og våre foreldre har skjemt bort våre/sine barn en smule.

Mens egosentrismen vokser og flere sniker seg unna dugnad må dem som mener hele felleskapet er viktig snarest tørre å ta de upopulære avgjørelsene. Og ta dem helt, ikke stykkevis og delt.