Nestekjærlighet i ei flaske 60

NA-JOURNALIST Stein Nervik. 

NAMDALSAVISA

Etter å ha opplevd det samme gang etter gang etter gang, fikk den ferske hjelpepleieren nok.

For det slo aldri feil. Hver gang de nå gamle og slitne, men fortsatt veldig tørste gutta på avdelinga fikk trygda, dukket de gamle kompisene opp.

De ble til trygda var drukket opp. Og ble borte til neste ut- betaling kom.

– Dere gutter, kan ikke vi lage en avtale oss imellom?

Hjelpepleieren hadde samlet gutta på et rom. Nå satt de rundt henne og nikket.

Dermed ble det andre boller neste gang trygda kom. Dette skjedde flere tiår før nettbank og vipps ble allemannseie. Så hun måtte gå fra rom til rom og samle inn mynter og sedler.

Da arbeidsdagen var over, trasket hun oppover gata. Lukket opp ei dør, stilte seg i polkø og sa til mannen bak disken:

«Jeg skal ha så mange flasker 60 du tror jeg klarer å bære.»

Der gikk hun, og flaskene i posen spilte sur bjelleklang de siste hundre meterne heim.

Neste dag skal gutta få glede av avtalen. De første flaskene ble smuglet inn på sjukeheimen. Og de neste dagene fikk gjengen blank vare servert jevnlig mens dama var på vakt.

Så fornøyd var de med den nye ordninga, at den unge hjelpepleieren fikk ansvar for neste trygdeutbetaling. Og den etter der. Og etter der.

Hvor lenge det holdt på, er usikkert. Men en ting vet jeg:

– Hadde ledelsen oppdaget meg, så hadde jeg fått sparken.

Alvoret i den da noen år eldre damas øyne da hun fortalte historien til meg som liten gutt, sitter fortsatt i. Det gjør også det hun sa like etterpå:

– Men det vi holdt på med den gang, var jo galskap. Dette var folk som hadde drukket hele livet. Og så skulle vi tørrlegge dem over natta. Når livet var i ferd med å ebbe ut, skulle vi gjøre det litt mer jævlig for dem. Det var bare tull.

Sparken fikk hun aldri. Hun rakk det ikke. Også den gang var det halve, kvarte og enda mindre stillinger i omsorgs- sektoren.

I stedet for fast jobb, møtte hun mannen i sitt liv. Etter hvert ble hun mor til to gutter.

Hun fortsatte å jobbe med folk som ikke var A4. Det var på sett og vis dem hun passet aller best sammen med.

Da hun gikk av med pensjon for noen år siden, ble det mindre tid til dem. Men hun slår alltid av en prat med Sorgenfri-selgerne hun møter i byen.

Og så har hun jo meg. Han som har lært minst en viktig ting fra mor: Det kan være mye omsorg i ei flaske 60.