NA-spaltist

Men hjertet slår jo

  Foto: Vidar Ruud, ANB

NAMDALSAVISA

Stine Friis Hals, NA-spaltist 

 

Til jul i år fikk jeg servert en litt nyere start enn jeg hadde ønsket meg. For første gang i mitt voksne liv er jeg helt alene. Jeg bor alene, og skal klare meg selv. Finne ut hvem jeg er, ta vare på meg selv – både i kropp og sjel. Og hele situasjonen river i hjertet mitt.

Et eller annet sted på internett har jeg lest at å gå gjennom et samlivsbrudd er like dramatisk for kroppen som å venne seg av dop. Kroppen skal rett og slett på avrusning, og det er slik det kjennes. Abstinensene herjer, og hodet vil ikke ti stille. Hjernen min ønsker veldig gjerne at jeg skal tenke på det jeg mister, det jeg har hatt, og kanskje aldri får igjen.

Katastrofetankene sentrifugerer rundt der oppe i toppen, og jeg forstår ikke hensikten med det. Hvorfor er ikke hodet mer innstilt på å prosessere, og gå videre. Hvorfor kan det ikke bare gi meg litt fred og ro? Hvorfor skal min egen kropp gi meg så mye motgang?

Sorg er en prosess. Uansett hvorfor du opplever sorg. Enten du er ung eller gammel, er det vanskelig å håndtere store, livsomveltende situasjoner. Vi mennesker er flokkdyr. Vanedyr. Vi liker ikke endring. Ironisk nok er vi samtidig et av de mest tilpasningsdyktige dyrene på planeten.

Vi lærer mye i livet. Skolen lærer oss brøk og prosentregning, matlaging og kommaregler. Men å håndtere følelser, og ha verktøyene som kreves når voldsomme katastrofer i livet skjer – det må vi lære oss selv. Jeg har lest så mange artikler, selvhjelpsbøker og snakket med mennesker med mer livserfaring enn meg selv. Og alle kan melde om at det blir bedre etter hvert. Sorgen, tapet og savnet vil slippe tak.

Men det er få som kan forklare hva man skal gjøre fram til da. Hva gjør du mens du fortsatt er i den verste sorgprosessen? Mens savnet river i brystet og alt du ønsker å gjøre er å sende melding etter melding, fortelle alt som ikke er blitt sagt? Hva gjør man her og nå, mens man venter på at tida skal gjøre jobben sin. Til regnskuren er over, og vannet har vasket deg ren.

Ingen har de samme rådene på akkurat det punktet. Annet enn å huske å spise. Greie å sove. Gå på jobb. Leve. Puste. Ta hånd om primærbehovene. Jeg forsøker å være sosial som mulig, og snakker med folk på telefon flere ganger daglig. Møter mennesker hver eneste dag, for ikke å havne nede i det dype hullet hjernen min forsøker å ta meg med til.

Alle opplever stor sorg i løpet av sitt liv, men det er ingen som forventer at det skal skje med akkurat seg. Selvfølgelig ikke. For hvordan kan man leve på en god måte om man alltid er i alarmberedskap? Hvordan skal man gå hver dag og forberede seg på det verste? Det er jo ikke et liv. Alt vi kan gjøre er å leve livet hver eneste dag, ta vare på menneskene omkring oss, og fortelle menneskene våre at vi er glade i dem.

Og oppi sorgen, og alt det tunge, gjelder det å finne lyspunktene. De små øyene i det store, åpne, vonde havet. Trøsten. Hva trøsten er, vil også variere, og vi må bare prøve en og en ting, og se hva som fungerer.

For meg er trøsten å gå på jobb. Å ha avtaler med venner. Greie å åpne meg opp om sorgen til venner og familie. Forsøke å stå i den, se på den som noe fysisk – som kan bøyes og brettes, og tilpasses. Forsøker å sette ord på den. Finne ut hvorfor jeg er lei meg akkurat nå, og fortelle noen om det. Bearbeide tankene.

Til slutt handler det om å huske at vi fortsatt lever. At vi fortsatt er her. Med puls, og lungekapasitet. Blod som flommer gjennom kroppen, elektriske pulser i hjernen. Et nervesystem som fortsatt fungerer. Det gjelder å huske at hjertet fortsatt slår. Og at det kommer en dag i morgen. En dag vil stormen stoppe. For det finnes ingen storm som varer evig.