Karin (64) lever videre med sin nye lever

Våren 2015 holdt medisinene henne i live mens hun ventet på en frisk lever. – Jeg var kjempeheldig, jeg fikk livet tilbake.

TRIM ER VIKTIG: Karin Elisabeth Wannebo Holm har glede av å trimme mest mulig.   Foto: Bjørn Tore Ness

fakta
  • Levertransplantasjon er et meget omfattende kirurgisk inngrep som fortsatt er under utvikling, men der resultatene over tid er blitt klart bedre og stadig flere opereres.
  • Stor omhyggelighet i pasient- utvelgelse, behandling før, under og etter operasjonen og opp- følging, er avgjørende for prognosen hos den enkelte pasient. Mangel på leverdonorer tilsier streng prioritering av
  • hvem som er egnet for
  • levertransplantasjon, men medisinske og tekniske framskritt gjør at ventelista for levertransplantasjon i Norge er kort (median tre uker), og ventetida er blitt kortere til tross for sterkt økende aktivitet.
  • Levertransplantasjoner utføres i Norge ved Rikshospitalet.
  • Kilde: Norsk Helse- informatikk
NAMDALSAVISA

KOLVEREID: Karin Wannebo Holm (64) er et eneste stort smil når hun tar imot NAs medarbeidere i leiligheten sin på Kolvereid. Lite tyder på at kvinnen har bak seg ei lang og dramatisk sykehistorie som strekker seg helt fra 1993. Det er det lykkelige utfallet Karin ønsker å fokusere på.

– Jeg har tross alt vært heldig, og jeg er glad for at jeg bor i Norge. Jeg har følt meg veldig trygg hele vegen, fra mitt første møte med legekontoret, fastlegen og sykehusene. Også oppfølgingsfasen etterpå med hjelp fra blant annet DPS (distriktspsykiatrisk senter) på Kolvereid har vært fantastisk, forsikrer hun.

Den mest dramatiske episoden skjede i 2008, da Karin fikk en akutt blødning mens hun spiste frokost. Men samtidig ble episoden det beste eksemplet hun kan gi for å vise hvor fantastisk godt systemet i helsevesenet fungerer.

– Jeg kjente plutselig at jeg ble kvalm om følte jeg måtte kaste opp. Samtidig kjente jeg at magen ble fylt med noe varmt, som var blod. Jeg ringte selv 113. Og hele vegen fra ambulansefolkene kom, via kontakten med legekontoret og til jeg fikk hjelp på sykehuset, opplevde jeg en stor trygghet, beskriver hun.


Livet står på vent for Edin, som trenger ny nyre

Edin Duliman er tilkoplet dialysemaskinen for 487. gang på tre år. Med pc-en på serveringsbrettet, jobber han for Nav mens han får livsnødvendig behandling på sykehuset.

 

Det er svært mange personer involvert når alvorlig, akutt sykdom rammer. Kolvereidkvinnen fikk testet hele linja i helsevesenet gjennom sykdomsperioden, og hun får ikke fullrost alle aktørene.

– Men jeg er jo et bevis på at det fungerer. Uten det, hadde jeg ikke sittet her, smiler Karin.

I 1993 fikk Karin Wannebo Holm diagnosen diabetes. Men det var først etter 2008 helseproblemene eskalerte med den akutte blødninga og påfølgende store problemer med leveren.

– Det ble ut og inn av sykehus på Levanger og i Trondheim. I perioder prøvde jeg å jobbe, men i 2012 ble det etter hvert klart at leversvikten gjorde transplantasjon nødvendig, forteller hun.

Fikk kreft i leveren

Den viktige leveren er imidlertid et både stort og vanskelig organ i menneskekroppen. Det er uhyre viktig å finne rett organ. Blodtypen må være den samme og donor må være i riktig alder. Mottakeren må dessuten inn til Rikshospitalet for godkjenning. Tidsvinduet er ei anna utfordring, transplantasjonen bør skje før mottaker fyller 65 år.

Pasienten skal i tillegg være såpass alvorlig syk at det betinger transplantasjon. For Karin Wannebo Holm ble situasjonen gradvis mer og mer dramatisk. Såkalte varicer – åreknuter – i spiserøret skapte problemer og medførte ekstra trykk på leveren. Men det alvorligste var likevel at det ble påvist kreft i organet.

Kolvereidkvinnen ble undersøkt i Oslo og godkjent for transplantasjon våren 2015. Helsetilstanden var imidlertid så dårlig at hun ikke kunne vente hjemme på nytt organ, men ble innlagt ved Sykehuset Levanger.

Det ble en tøff kamp mot klokka og sykdomsutviklinga. Som mange andre pasienter i samme situasjon, slapp heller ikke Karin Wannebo Holm unna depresjon og angst etter den dramatiske opplevelsen,

– Men jeg har fått fantastisk hjelp også for dette, smiler hun.

TAKKNEMLIG: Karin Elisabeth Wannebo Holm er svært takknemlig overfor alle deler av helsevesenet som har bistått henne i noen tøffe år.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Godtatt av kroppen

Selve transplantasjonen kan ikke pasientene fortelle så mye om av hensyn til donorene, heller ikke akkurat når det skjedde. Det første organet ble ødelagt, men ei ny lever kom ganske raskt fram. Helsetilstanden bedret seg raskt etter operasjonen, opptreninga startet allerede mens kolvereidkvinnen lå i Oslo. Etter tre uker var hun heime på Kolvereid og i ganske god form.

– Hjelpa jeg fikk i Oslo etter operasjonen var også helt topp. Jeg var heldig og fikk en fysioterapeut fra heimtraktene, og han var bare helt fantastisk, sier Karin.

64-åringen har fire barn og en kjæreste som hele vegen har involvert seg og støttet henne. Sønnen, som bor i Oslo, var selvsagt viktig mens hun lå der. Karin er takknemlig for at barn og barnebarn og familie ellers har vært der for henne. Det har nemlig vært en lang og tøff kamp for å komme dit hun er nå.

– Det har ikke vært tegn til at kroppen skulle støte fra seg det nye organet.

Det har nå gått et par år siden transplantasjonen, og mottakeren blir stadig mer trygg på at dette blir bra. Hun er på etterkontroller både på Kolvereid, i Levanger og Oslo. Tre ganger i uka trener hun ved Sentrum Campus på Kolvereid. I tillegg er det jevnlige spaserturer etter vegen ned til Bjørkneset og langs turstiene i Kolvereidmarka.

– Jeg hadde som mål å komme opp til turmålet Vattind, og i sommer var jeg der, forteller Karin stolt.

Vil gjerne jobbe litt

I ti år har Karin Wannebo Holm vært uføretrygdet. Før den tid var hun gårdbruker, blomsterhandler og fagarbeider innen omsorg. I dag er helsetilstanden på nivå med det den var for 10–15 år siden. Karin føler seg sprek nok til å kunne gjøre nytte for seg.

– Jeg er ikke anbefalt å starte i ordinært arbeid. Men jeg er innstilt på å jobbe. Kanskje med noe frivillig, håper hun.

Selv om hun har trappet ned noe på medisinbruken, må pasienten være innstilt på å ta medisiner livet ut. Men nå smiler likevel livet til kolvereidkvinnen – og hun smiler tilbake.

– Jeg synes jeg har det veldig bra. Og jeg gjentar det gjerne: Jeg er bra takknemlig for at jeg bor i Norge. Det skrives mye negativt om helsevesenet vårt, derfor synes jeg det er viktig å gi ros også, sier Karin Wannebo Holm.