FOR EGEN REGNING

Rikdommen i folk

Betydning: Biskop Herborg Oline Finnset viet mye av sin nyttårstale til hvilken betydning det hadde for folk å bli inkludert og respektert, uansett ståsted.  Foto: Ingrid Wagnild Mørkved

NAMDALSAVISA

Over natta har Lena Cecilia Sparrok fra Namsskogan blitt ei kjent skuespillerinne. Ikke nok med det. Hun har sopt med seg internasjonale filmpriser etter sin rolle i filmen «Sameblod».

Senest den svenske filmprisen «Guldbaggen». Hun kommer da i godt selskap med tidligere vinnere som Noomi Rapace og Michael Nyqvist.

Filmen gir et bilde av hvordan det tidligere var å tilhøre en minoritet i vår del av verden.

Jeg er født i 1962 – historisk sett bare et par fingerknips siden. Det var sikkert mye bra på den tida for folk flest hvor de heiet på Knut «Kupper’n» Johannesen.

Det gjorde nok noen med sameblod i årene også, men på norsk hvis det var nordmenn rundt dem. En skulle ikke snakke samisk eller sørsamisk, og det var uaktuelt at samiske barn skulle lære sitt morsmål på skolen.

Skulle samene bo her og ta del i de offentlige godene, måtte de pent lære seg norsk og oppføre seg som nordmenn flest. Lyder det kjent?

Nå er samisk offisielt språk, og vi kan glede oss over å se de fargerike samene i enhver sammenheng.

Tirsdag kveld ble jeg kjent meg ei dame. Noen personer har den egenskapen at de lever videre i sinnet etter at tv-skjermen har gått i svart.

Gerd Mikalsen fra Manndalen het hun og har skrevet romanen «Farsmålet». Hun var en av tre som ble presentert i NRK-dokumentarserien «Datoen» – der er NRK på sitt absolutt beste.

Født i 1957. Den omsorgsfulle faren lærte Gerd å lese og skrive før hun begynte på skolen.

Som barn skjønte ikke Gerd de voksne når de rundt kaffebordet slo om til å snakke «Voksenspråket».

Det skulle hun forstå senere – hun var same. Faren gjorde alt han kunne for følge «fornorskingsprogrammet» den norske stat la opp til. Alt for at hans barn skulle få det godt og klare seg Norge. Uten å heftes med de samiske tradisjonene.

Gerd ville noe annet.

Hun fikk hentet sin røtter tilbake, og barnebarna har samisk som morsmål. Hun rakk aldri å bli forsonet med sin far som døde brått.

Forrige uke var jeg til stede under biskop Herborg Finnsets første nyttårstale i Nidarosdomen. Denne uka har hun gjennomført sin andre visitt i Namdalen siden hun ble innsatt som den 33. biskopen etter reformasjonen i fjor høst.

Hun er en nær og samtidsorientert biskop. En stemme å lytte til når vårt samfunn, som stadig er i forandring, skal formes. En biskop som forsikrer at hun om nødvendig kan ta oppgjør med sin egen instans om ikke alle historiene er fortalt. Det inngir tillit.

Det trenger vi når vi har politiske ledere som ikke har klart å hanskes med partikolleger som ikke kan oppføre seg.

I sin tale brukte hun mye tid på det som skjedde i Nidarosdomen 6. februar i fjor. På den samiske nasjonaldagen.

Da ble det samiske alteret, utformet av kunstneren Folke Fjällström, innviet av daværende biskop Tor Singsaas i den mektige katedralen. En beveget stund for alle som var til stede.

Biskop Singsaas sto i bresjen for at det sørsamiske språket skal brukes i alle gudstjenester og i arbeidet med å få en fast, sørsamisk menighet, Saemien Åålmege.

«Dette har vært viktig for den sørsamiske befolkninga, og det er også viktig og en rikdom for oss alle. Det er vi som sammen har bruk for den rikdommen», sa biskop Finnset.

En skal ikke ødsle bort rikdommer!

Folk er rikdom.

Buerie Hïelje!