Takk til lærer Rolf - du så meg!

Førsteklassinger: Dette er klassebildet fra Namsos barneskole i 1977 hvor kronikkforfatteren Morten Mediå sitter ved sin lærer Rolf Mokkelbost.  Foto: Privat

Ironisk nok har gutten som drømte om å komme seg unna skolen, brukt sitt yrkesaktive liv på å utdanne lærere til skolen – og nå ta en doktorgrad om skolen.

Universitetslektor: Morten Mediå fra Namsos.  Foto: Hilde V. Falch, Nord universitet

NAMDALSAVISA

I fjor gikk kampanjen #DUSÅMEG på NRK. I ettertid har jeg tenkt mye på at også jeg vil takke min lærer på Namsos barneskole, Rolf Mokkelbost. Takke for at du så meg og anerkjente min arbeidsinnsats. Det har betydd utrolig mye for hvor jeg er i dag.

Først vil jeg si at det jeg nå skriver om min tid på Namsos barneskole (1977-82) er slik jeg husker det i dag. Andre som gikk i klassen min – eller du, Rolf – husker det kanskje annerledes.

Vi kommer alle til skolen med forskjellig utgangspunkt. Noen kan lese og skrive litt, andre kan det ikke, noen har større utfordringer med å følge med og holde seg i ro, noen gjør som lærerne sier de skal gjøre og andre gjør helt andre ting. Jeg kunne ikke lese eller skrive da jeg begynte på skolen, men jeg gjorde det jeg fikk beskjed om å gjøre. Ettersom skoletida gikk ble det vel klart at jeg hadde lærevansker. Om jeg var det man i den tida kalte ordblind, som man nå kaller dyslektiker, vet jeg ennå ikke. Uansett gikk det ikke fort unna når jeg jobbet med oppgavene i ukeplanen. Men jeg sto på og jobbet. Mens andre i klassen var ferdig med hele ukeplanen mandag eller tirsdag, ble jeg sjelden ferdig med oppgavene i ukeplanen i løpet av uka.

Du så at jeg arbeidet hardt og ga meg anerkjennelse for det. Noen ganger fikk også jeg lov til å dra ut i «landskapet» og spille Løko, selv om jeg ikke var ferdig med ukeplanen. Løko var et slags matematikkspill som bestod av firkantete biter i en metallboks. Hvis man løste oppgavene rett slik at hver brikke ble lagt på riktig plass, kunne man lukke boksen og snu det opp ned og åpne boksen fra undersiden. Da kunne man se at det var et mønster. Var mønsteret feil, måtte man snu boksen igjen og gjøre oppgavene på nytt.

Ikke alle barn er like lette å like. Vi lærere har kanskje lettere for å like de flinke elevene, enn de mindre flinke elevene. Jeg vet ikke om jeg var en elev det var lett å like. Selv om jeg oppførte meg ordentlig, var jeg nok kanskje litt spesiell.

I håndverkstimene sang jeg sanger fra plata «Stakkars klovn» av Terje Tysland mens jeg sydde korssting. Hele sommeren 1977 hadde jeg hørt plata minst to ganger om dagen og hadde etter hvert lært meg alle tekstene utenat. Tekster om den prostituerte Haldis, som blir medgjørlig etter å ha blitt påspandert «en liten drink og 14 øl», om den homofile klokkeren, som drar inn til byen for å møte «vennen sin», om den sure mannen som lurer på hvorfor alle er så glade når han ikke er det – og om Ola uteligger og Von Rosen «som har drukke like mye og like læng. Han e nok itj nå likar hain Von Rosen, det eneste som skille dæm e pæng».

Jeg vil tro at dette var kontroversielle tekster i 1977, spesielt når de ble gjengitt av en gutt på sju år. Eller den gangen jeg skrev stilen: «Durex på månen»; da ble det en alvorsprat med deg, Rolf.

Og du ga oss musikk og glede, Rolf. En sang vi sang mye var «Herr president» (side 58 i skolens sangbok), «… for jeg ble ikke sendt til jorden for å drepe, så meg skal ingen slepe i krig, herr President. Beklager hvis gjør dem vondt å lese dette, nå har du altså sette jeg vil bli desertør». Mange år senere nektet jeg selv militæret. Du spilte både gitar og blokkfløyte, og slik jeg husker det var det alltid mye musikk. Vakkert blokkfløytespill og «Skinnmagre høner» med el-gitar, piano og fullt trykk i amfiet glemmer jeg aldri.

Så slet jeg meg gjennom skolen. Og hadde dårlig samvittighet hver gang jeg ikke hadde gjort leksene. I flere år på barne- skolen var jeg mye syk. I ettertid har vi funnet ut at jeg muligens hadde brilleglass med feil styrke i. Og selv om jeg hadde vært syk, fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde gjort leksene. En gang jeg ikke hadde gjort leksene og ikke var syk, spiste jeg sterilansåpe for å bli kvalm nok til at mor ikke sendte meg på skolen. Senere fikk jeg riktig styrke i brilleglassene, men slet fortsatt på skolen. Den eneste fordelen min var at jeg var vant til å arbeide hardt. Selv om jeg kom meg gjennom skolen, drømte jeg at jeg en dag skulle slippe unna.

Kanskje ble jeg litt bedre på skolen, men i fag som norsk og engelsk slet jeg. Favorittfag på ungdomsskolen var samfunnsfag og historie.

Gymnaset kom jeg meg også gjennom på et vis, selv om mor sa at jeg burde ha gått på yrkesskolen og blitt noe som kunne gitt et yrke. Men jeg hadde vel ikke så mange evner i den retningen heller.

Tilfeldigheter - og kanskje venner – førte meg inn i studier på høgskoler og etter hvert Universitetet i Trondheim. Jeg jobbet hardt, leste flittig og fikk snitt rundt laud. Da cand.mag.-graden var i boks, søkte jeg på opptakt til hovedfag i geografi som da hadde blitt mitt favorittfag. Jeg var nok litt stolt da jeg fikk brevet om at jeg hadde kommet inn. En ting er jo komme inn på hovedfag – noe annet er det å fullføre det. I siste del av utdanninga skulle hovedfagsoppgaven skrives. For en som fortsatt slet med språk og rettskrivning var ikke dette enkelt. Jeg skjønte fort at jeg måtte bruke flinke venner som studerte i Trondheim til å lese igjennom de ulike delene jeg skulle levere inn til veiledning. I løpet av tiden på hovedfag så jeg for meg at jeg skulle jobbe med planlegging. I november 1998 avsluttet jeg hovedfaget mitt med laud.

PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) ble tatt bare for sikkerhets skyld, som et mulig alternativ. Jeg søkte over hundre jobber i tida etter hovedfaget, men fikk ingen. Via søsteren til en venn fikk jeg tilbud om lærerjobb på Leirvik skule (1.-7.) i Hyllestad (Sogn og Fjordane). Det var litt av en utfordring. På slutten av skoleåret fikk jeg så jobb ved Høgskolen i Nesna. Her har jeg nå mer eller mindre jobbet siden 1. august 2000 med å utdanne lærere til skoler og barnehager. De siste årene har jeg jobbet med doktorgrad om skoler sin bruk av lokale læringsressurser. Jeg er sikker på at jeg skal greie det også gjennom hardt arbeid.

Ironisk nok har gutten som drømte om å komme seg unna skolen, brukt sitt yrkesaktive liv på å utdanne lærere til skolen – og nå ta en doktorgrad om skolen.

Så tusen takk, Rolf, for at du så meg og anerkjente arbeids- innsatsen min på barneskolen. Det viste meg at hardt arbeid nytter, selv om resultatet kan føles smått til tider. Det å gi opp er ikke et alternativ. Så til alle andre lærere som måtte lese dette innlegget: Se og anerkjenn også innsatsen til de ikke fullt så flinke elevene. Ikke se bare på resultatet og lærings- utbyttet. Kanskje ligger det et framtidig potensial hos gutten eller jenta med de tjukke brilleglassene.

Pensjonert lærer: Rolf Mokkelbost utenfor skolen han hadde som arbeidsplass i ei årrekke.  Foto: Jonas Olsen