Er du mobilavhengig?

NA-spaltist

  Foto: h

NAMDALSAVISA

Du vet den følelsen når hendene klør, svettedråpene pipler fra panna og pulsen dunker jevne, men hurtige slag? Panikken er nær. Jeg har gjort det store, og prestert å låse mobilen med en sikkerhetskode jeg ikke klarer å gjengi. For hvert feilforsøk blir jeg utestengt i ytterligere flere minutter, og avstanden til «omverdenen» føles stadig større.

Raske paralleller dras til hytteturene til Sverige tidlig på 2000-tallet, da datidens mobiltelefon med kontantkort stengte meg ute fra både SMS- og MMS-kommunikasjon. Jeg blir forbanna og sint, og ikke minst fortvilet. Hva nå? Etter en times tid er floken på «gullhår-i-ræva»-vis løst, og lettelsen kommer skyllende som en flodbølge. I etterpåklokskapens navn blir jeg flau. Tenk å reagere så voldsomt over noe som i det store og hele er så ubetydelig? En duppedings på snaue 13x6 cm… Folk levde da godt før den teknologiske høyalderen også?

Jeg innrømmer det gjerne, og er godt klar over tilknytningen jeg har til min enhjørninginnrammede Iphone 6. Uansett hvor jeg går, sitter, står eller svinger meg i valsen, er den i betryggende nærhet. Som en slags trofast kamerat. Når jeg går ut døra, hører jeg på musikk via Spotify. Ved besøk på det glade hjørnet, sjekker jeg langtidsvarselet på Yr, tv-guiden eller sveiper litt på Tinder. Når jeg venter, titter jeg på naturbilder på Instagram og ser hvilke teite memes folk har blitt tagget i på Facebook i dag. Når jeg ser på serier, er mobilen raskt i min hule hånd, for å sjekke vårens nyheter på Nelly eller hva folk jeg ikke aner hvem er, har gjort for noe spenstig i løpet av dagen. Én stimulus er ikke nok lenger. Det må alltid være noe mer. Noe vi kan åpne, trykke på, sveipe over eller bla nedover på. Har du tenkt over hvor mange mil du har sveipet med tommelen?

Jeg er overbevist om at mobilbruken ble verre etter at jeg flytta for meg selv. Mer tid alene, mer behov for «sosial kontakt». Og hvor flott er det ikke å kommunisere med omverdenen, samtidig som du ligger på sofaen? Eller å netthandle det ene og andre med enkle tastetrykk. Lettvint er det, men er det helt bra?

Mobilen og det lett tilgjengelige internettet har blitt en stor del av vår hverdag. Mennesker i alle aldre blir stadig mer bundet til det som kan føles som «portalen til omverdenen». Ifølge analysebyrået Flurry Analytics er du mobilavhengig dersom du åpner apper mer enn 60 ganger i løpet av en dag. Altså, rekk hendene i været alle dere som føler dere truffet!

Om du er usikker, finnes det paradoksalt nok også en app som teller antall ganger du sjekker mobilen din. Det er nesten så en må le. Men avhengigheten vår til mobilen blir raskt annet enn komisk så fort det går utover familie, jobb, og helse. Når prestasjoner, konsentrasjonsevne, familietid og nattesøvn må vike for uendelige nyhetsoppdateringer, «PLING»-er og en nysgjerrighet ingen har godt av. Det kan være lett å glemme at det faktisk eksisterer en reell virkelighet rundt oss.

Men hva er det egentlig som skaper denne såkalte avhengigheten til mobilen, internettet og de sosiale medier? Er det et kontrollbehov? En avhengighet av bekreftelse og respons? Redsel for ensomhet, eller for å gå glipp av noe? I enkelte deler av verden er avhengighet av smarttelefonen eller internett, en reell diagnose som krever tilpasset behandling. I teorien kan det være like vanskelig å «stumpe» mobilen som å stumpe røyken. Selv om helseskadene er av en helt annen karakter, er de skader like fullt.

Jeg vet selv hvor mye irritasjon og sure miner mobilen kan føre med seg. Som når minusgradene tar overhånd over batteriet idet tidenes soloppgang åpenbarer seg, du får lite «likes», skjermen henger seg opp når du må vise appen til bussjåføren eller du slår på en sikkerhetskode som du etterpå ikke husker... Spørsmålet jeg ofte stiller meg selv etterpå; er det verdt det?

Og er det ikke mulig å gjøre ingenting lenger? Å stå i egne tanker, se på himmelen eller menneskene rundt deg. Altfor raskt dras mobilen fram på en tvangsmessig «rundtur» innom mangfoldighetenes apper. En snartur innom Snapchat, Instagram, Facebook, Tinder, Twitter, Flickr, Finn og Pinterest og kanskje Candy Crush.

Flere ganger har jeg vært inne på tanken å slette diverse apper, for å la dem få mindre plass i hverdagen min. Dette har imidlertid bare blitt med tanken. Selve gjennomføringen føles for drastisk. Kanskje må vi begynne i det små. Å legge mobilen i et annet rom fungerer for meg ganske dårlig, da min ringe enromsleilighet ikke oppmuntrer til den slags. Kanskje skal jeg begynne å legge fra meg mobilen på steder det er vanskelig å nå den. Øverste på en hylle kanskje, eller langt inne i et kjøkkenskap. Jeg tror i alle fall det er lurt å reflektere litt over hvor mye tid og energi vi bruker på vår batteriavhengige følgesvenn. Jeg har nå logget ut fra både Facebook og Instagram for ei uke, og vet dere hva? Kløen i fingrene til tross, det føles befriende!