Et tidsskille

For egen regning

ILLUSTRASJON: KNUT HØIHJELLE 

NAMDALSAVISA

Denne helga samles et hundretalls journalister og redaktører til den årlige Hellkonferansen. Ett av temaene som skal diskuteres er hvorfor det måtte en amerikansk twitter-kampanje til for at vi journalister skulle begynne avdekke seksuell trakassering?

#metoo-stormen som har rast siden i høst har vært et tidsskille. Jeg kan ikke komme på noen annen sak som har gjort at samtlige som er blitt berørt av den eller har hørt om den, både menn og kvinner, har måttet stille seg selv noen grunnleggende, ubehagelige spørsmål; Er #metoo meg også?

Ingen andre saker har berørt så grunnleggende verdier i oss selv hos så mange, om hvordan vi oppfører oss overfor andre mennesker, og om vi selv kan være både offer og overgriper.

Slik sett er #metoo noe av det beste som har skjedd siden det moderne mediesamfunnet oppsto for over 100 år siden. Tiår med maktovergrep og maktmisbruk er avslørt, varslere er endelig blitt hørt, og overgripere har mistet sin posisjon og mulighet til å fortsette som før.

Det paradoksale er at den som kanskje mer enn noen er selve bildet på den ultimate #metoo-overgriperen, fortsatt sitter med makta. Donald Trump har hatt anklager om seksuell trakassering mot seg fra et tyvetall kvinner, og påstander om at han har betalt enda flere for å holde kjeft. Selv har han mer presist enn noen annen beskrevet selve kjernen i #metoo- problemet: «Hvis du er kjent nok, kan du gjøre hva du vil.»

Det sitatet ble avslørt på et båndopptak av en journalist i New York Times, avisa som Donald Trump har erklært som den mest uærlige av alle. To andre journalister i New York Times, Jodi Kantor og Megan Twohey, var de som utløste hele #metoo-kampanjen, da de endelig avslørte hvordan Hollywood-mogulen Harvey Weinstein systematisk hadde misbrukt sin makt gjennom 30 år.

Men denne avsløringa kom ikke som resultat av ei tilfeldig Twitter-melding eller et Facebook-rykte. De to kvinnelige journalistene jobbet intenst i månedsvis for å skaffe seg kilder og dokumentasjon på overgrepene fra Weinstein. Graving i interne dokumenter var det som til slutt ga dem det de trengte. Hele vegen ble de møtt med trusler fra Weinsteins advokater. Han hadde også skaffet seg allierte i mediebransjen, som han foret med sladderhistorier, for at de skulle holde seg unna hans egne.

For Jodi Kantor og Megan Twohey ble det personlig. De har begge døtre – og satt på sengekanten deres og fortalte dem at mamma skulle på jobben og gjøre noe viktig som vil gjøre verden til et litt tryggere sted for dem å vokse opp.

Kombinasjonen av tradisjonell journalistikk, i en av de mest tradisjonelle avisene i verden, kombinert med krafta i den moderne, digitale spredninga, var det som skapte #metoo. Det gir meg tro på at det er viktigere enn noen gang å ha medier som setter de journalistiske prinsippene først – det å avdekke maktovergrep og dokumentere fakta.

Noen spør om alt dette er glemt om ett år, som det meste annet av nyhetssaker, og at ting blir som før igjen. Men jeg tror ikke det. #metoo er slutten for en generasjon av menn som var vant med å kunne bruke «garderobespråk» – og slippe unna med det.

Fortsatt er det antagelig mye som ikke er kommet fram. Men terskelen for å varsle om uønskede hendelser er blitt lavere, og sjansen for at folk tenker seg om før de går over streken, er blitt mye høyere. Det kan vi takke modige kvinnelige journalister i New York Times for.