Ikke en klassiker, men et fornøyelig tidsbilde

  Foto: plateomslag

4

Prudence

«Live Sveriges Radio 17.11.73»

NAMDALSAVISA

Mange har ventet i spenning på at Prudence sin opptreden på svensk radio en novemberdag i 1973 skulle bli tilgjengelig for offentligheten. Det er med en viss høytidsstemning at nåla slippes ned på vinylen som inneholder en sjelden musikkskatt fra Namsos.

I utgangspunktet er en utgivelse som dette noe som appellerer til komplettistene og de spesielt interesserte. Men det er ikke tvil om at denne har en bredere appell enn den gjengse progrock-kuriosa.

Det er ikke vanskelig å høre at dette ikke er en moderne innspilling, men lyden er overraskende god. Litt av skarpheten mangler, men samtidig er det en kraftfull og fyldig produksjon. Miksinga er også veldig bra, og utnytter stereopotensialet godt. Instrumenter ligger også velbalansert, sånn at ingen drukner i andre.

Sterk åpning

Prudence sitt musikalske univers er vanskelig å beskrive kortfattet, for de har elementer fra en rekke sjangere, som folkemusikk, rock, prog og blues – for å nevne noe.

Med seg til svensk radio hadde de med seg de to første platene «Tomorrow May Be Vanished» og «Drunk and Happy», og det er en rimelig eklektisk samling låter som presenteres. Tidvis er det med på å gjøre denne plata interessant – tidvis også litt frustrerende.

Den første delen av plata er veldig fin, og åpner med «Elsie Olivia» som er klassisk prog av beste merke. «What Man Has Made Of Man» er mer det vi i dag forbinder med trønderrock, og er ikke blant de sterkeste sporene på plata.

«Stones» er kanskje det aller beste sporet, og den åtte minutter lange prog-drømmen er bredbeint og rocka. Bandet låter ypperlig, og det er noe jam-preget og frigjort over framførelsen. Rett og slett ei fet låt.

Mer eksperimentelt blir det «Lost in the Forest» – ei uortodoks låt som fascinerer. Så kommer det et parti på plata som er litt under pari. Blueslåten «Can’t Fail Blues», den jovialt naive «Undeveloped Country Rag» og den streite cajun-boogielåta «Cajun (I’m Moving On Hotshell)» er standard og ganske forglemmelig.

Bredden i sjanger blir etter hvert både en fordel og en ulempe. På denne plata er midtpartiet den største svakheten. Det blir så splittet at det er vanskelig å få en helhetsopplevelse.

Band i storform

Siste delen av plata tar seg opp, og «Drunk and Happy» er som alltid fornøyelig. «I Hope We Never Get Too Serious About The Music So This Is Just A Joke» har et fint driv, og er en knallgod proglåt.

Vakre «14 Pages» og «Days Before» får sammen med energiske «Mild Grey Fog» æren av å avslutte plata, og man kan konkludere med at det ble et hyggelig bekjentskap.

Bandet er i storform og leverer svært godt musikalsk, og det er en lettlivet tone over stemninga på opptaket. Men noen av låtvalgene kunne vært annerledes, og det hadde ikke gjort noe og fått en litt mer dramatisk oppbygging.

Likevel er dette ei fin plate med mange godbiter. Den er litt som en pose Twist. Her finner alle sine egne favoritter.