Å stille riktig diagnose trenger ikke være lett

Ukeslutt
NAMDALSAVISA

– Aaaaaaaatsjo. Aaaaaaatsjo. Hostinga ble stadig mer stygg, det sved nedover brystet.

– Enten så har du en stygg røykhoste, eller så har du bronkitt, fastslo allmennlegen vi hadde med i bussfølget og nikket med kjennermine. Siden det er mange, mange år siden jeg slutta å røyke (ikke smugrøyker jeg på ferie engang), så var det neppe røykhoste som var greia. Da var det mer naturlig å tro på bronkitt-diagnosen. Problemet var at det ikke bare er å ringe fastlegen og få en resept når du er på busstur. Og vi var til og med i USA. Destinasjonen denne dagen var den lille byen Decorah i Iowa.

Det kunne kanskje være på sin plass å oppsøke legevakta.

Så mens resten av reisefølget gikk inn på byens museum, dro jeg legevakta på sykehuset.

Ventetida var kortere enn forventet. Det burde også gå fort å stille diagnosen og få utdelt resepten med den magiske antibiotikumet når jeg fortalte at jeg hadde bronkitt, la jeg fortrøstningsfullt til for meg selv.

Men hva pokker er bronkitt på engelsk?

Jeg prøvde å forklare, og ble ganske fornøyd da jeg ble enig med den amerikanske sykepleieren om at jeg hadde en infection, trolig pneumonia (lungebetennelse red.anm.). Hun lyttet på brystet mitt og fikk en bekymret rynke i panna. Om jeg hadde hjerteproblemer?

Ja, det kunne jeg bekrefte, og fortalte villig både om tre hjerteoperasjoner og mere til. Da forsvant sykepleieren og kom tilbake med en lege. Dette måtte de ta på alvor. Plutselig befant jeg meg i ei sykehusseng og ble kjørt bortover korridorene for å ta EKG. What? Det var da ikke nødvendig, jeg hadde jo bare bronkitt ...

Jeg ble mer og mer svett, men klarte til slutt å si til sykepleieren at jeg ikke ville ta EKG. Hun så bekymret på meg, visste jeg ikke mitt eget beste? – men kjørte meg tilbake og overlot meg til meg selv mens hun hentet legen. Inne på sykestua ønsket jeg mest av alt å ta beina fatt og løpe ut av sykehuset. For første gang i mitt liv tenkte jeg alvorlig på å rømme. Fra den amerikanske grundigheten og svindyre sykehusregninger.

Da legen kom fikk jeg overbevist ham om at det var en luftvegsinfeksjon som plaget meg. Jeg fikk resepten min og forlot lettet sykehuset.

Da jeg skulle hente ut medisinen på et apotek, ble jeg igjen møtt av amerikansk grundighet. Legitimasjon takk, resepter kan bare utleveres til personer over 18 år...

Dama i skranken så forundret på meg da jeg smilte mitt bredeste smil og utbrøt: «You made my day great again».