En viktig samtale om analsex

  Foto: Kristina Flour

NAMDALSAVISA

Det er en sein torsdagskveld i Oslo sentrum. Jeg og mi venninne Inger Johanne har vært på bransjetreff for kommunikasjonsfolk, hvor vi har snakka om noe med sosiale medier og drukket masse gratis alkohol. Nå avslutter vi kvelden på ei kebabsjappe, slik man gjerne gjør her i byen.

På nabobordet sitter et par som vi gjetter er på en klein Tinder-date. I kassa står en fyr og skraper kjøtt av en pinne. Litt lenger bort sitter to unge jenter med nye mobiltelefoner og diskuterer kjærlighetslivet til hun ene. Hun har nemlig møtt en fyr. Som bare vil være sammen med henne om hun vil ha analsex. Det har hun ikke lyst til, men kanskje hun burde for å få den mannen hun vil ha?

Jeg og Inger Johanne ser på hverandre. Vi er jo to frigjorte feminister som elsker å provosere like mye som å tjuvlytte på dem som er yngre og kulere enn oss og som aldri går av veien for å si hva vi mener selv om vi ikke har noe med det. Dette passer oss utmerket. Dette er faktisk en gavepakke til oss. Det er klart vi ikke kan la være å blande oss i samtalen.

Ti minutter senere i ei kebabsjappe i Oslo sentrum. På nabobordet sitter et par som var på en klein Tinder-date. I kassa står en fyr som har slutta å skrape kjøtt og begynt å snakke energisk, gebrokkent norsk. Litt lenger borte sitter to jenter med nye mobiltelefoner. Og vi snakker alle med hverandre. Om analsex. Vi har ulike erfaringer, meninger og innfallsvinkler til temaet, men vi deltar alle i samtalen og vi er enige om én sak: Menn som stiller ufravikelige, seksuelle betingelser er ikke noe å samle på.

Jeg har tenkt på den samtalen mange ganger etterpå, og særlig nå i det siste. Ikke så mye fordi jeg glemte å be om livslangt Facebook-vennskap og dermed aldri fant ut hvordan dette gikk. Heller ikke fordi jeg nødvendigvis tror at to 20-åringer hører på kvinner som er eldre og treigere enn dem. Men fordi jeg har lurt på hvor unge kvinner får denne forestillinga fra. Om at de må kle av seg og gjøre som menn sier om det skal gå dem godt i livet. Om at det viktigste de har å by på er kroppen sin.

De har det fra porno er jo et åpenbart svar. Du skal ikke lenger enn til en bestselger fra Gyldendal Norsk Forlag før du skjønner at det mest omsorgsfulle en kvinne kan gjøre er å la seg binde fast til ei seng inne i «smerterommet» når mannen sliter med traumatiske opplevelser fra oppveksten. Enda verre blir det på YouTube og Pornhub. Mens seksualopplysninga i skolen i beste fall er mangelfull, har porno blitt den nye helsesøstera, og derfra lærer kvinner at de vil ha alle kroppsåpninger fylt av store ting, aller helst flere samtidig.

Før helga skreiv New York Times om skoler og universiteter som driver «porn literacy classes», altså kurs som skal hjelpe ungdom å forstå hva de ser når de ser på porno: Hvilken historie er det faktisk en scene i en pornofilm forsøker å få oss til å tro på? Hva er det som har skjedd med skuespillerne under innspillingen av de enkelte scenene? Hva er det som skiller seg vesentlig fra virkeligheten? Tanken er at ungdom likevel har tilgang til porno på nett, derfor trenger vi å hjelpe dem å forstå hva porno er. I stedet for å avskrive ungdoms verden som forkastelig, går man inn i den og veileder.

Kursene har vist seg å skape endring. På begynnelsen av ett av dem var for eksempel 27 prosent av deltakerne positive til å bli behandla voldelig under sex, på slutten var det bare noen få prosent igjen som svarte det samme. Et annet hjerteskjærende kursøyeblikk var da ei jente lærte at skjeden kan bli naturlig stimulert hvis man virkelig vil, man trenger ikke alltid glidemiddel som på film.

Jeg håper norsk ungdom får tilgang på de samme kursene. Men det er jo ikke bare fra porno at kvinner lærer at deres fremste verdi er å være seksuelt attraktive og tilgjengelige. #metoo har vist oss at vi også lærer det i politikken. I skuespilleryrket og i journalistjobben. I næringslivet og i barjobben. Overalt hvor kvinner forsøker å gjøre en real innsats bare for å oppdage at de må spre beina om de skal nå toppen.

Mye har skjedd etter at #metoo starta i Hollywood i høst. Det aller viktigste er kanskje at vi har fått i gang noen felles samtaler. Vi har snakka sammen på tvers av landegrenser, alder, sosial og kulturell tilhørighet. Vi har fortalt hverandre hva som er greit og ikke greit. Hvor viktig og riktig det er å si fra. At vi må hjelpe hverandre å gjøre det trygt å sette grenser. Og ikke minst har vi snakka om at seksualitet har fått definere for mye av vårt profesjonelle og sosiale hverdagsliv, og nå er det på tide å sette på bremsene.

Historia om da jeg og Inger Johanne fikk ei hel kebabsjappe til å snakke om analsex har for meg blitt stående som et av de sjeldne øyeblikka i hovedstaden. Et øyeblikk hvor en gjeng fremmede klarte å løfte nesa fra mobilskjermen og prate med hverandre. Hvor noen ei lita stund brydde seg om hverandre. Og aller viktigst et øyeblikk som minner om at når man spør, så er de fleste enige om det mest vesentlige: Vil man ikke, så skal man ikke.

Det er en sannhet vi må fortsette å snakke om, både med våre nærmeste og med fremmede.