«Marit Bjørgen: Mye mer enn ei skidronning»

For egen regning:

STILLER OPP: Marit Bjørgen stiller alltid opp for alle – det være seg hennes store fanskare, lagkamerater eller media. Bildet er fra NM på ski på Hamar tidligere i vinter.  Foto: Svein-Tore Hovd

NAMDALSAVISA

Hun er kalt dronning og har høstet så mange godord fra alle hold, at det neppe er mange superlativer igjen å bruke om Marit Bjørgen.

Jeg prøver meg likevel.

For noen idrettsutøvere er større enn andre – og svulstig sagt kan man si at Marit Bjørgen er «størst av alt».

Etter at hun onsdag ble tidenes olympier kan man med faktaboka i hånd si at det er riktig.

Dette skal imidlertid ikke handle om alle OL-gullene, eller de andre triumfene hun har vunnet i alskens VM, NM eller hva det måtte være av arrangement.

Dette skal handle om alt det andre. Det som er minst like viktig som at hun har vunnet mer enn noen andre.

Det som handler om det å være et «medmenneske».

Bildet som følger denne historien forteller litt om hennes storhet, selv om bildet bare viser deler av historien.

Bildet er tatt etter at hun vant et av sine NM-gull på Hamar i vinter. Det var både kaldt og grått, og storparten av løperne tok ikke sjansen på å bruke mye tid på å skrive autografer til fansen som hadde møtt opp. Det var tross alt et forestående OL, og da kunne man selvsagt ikke ta sjansen på å bli syk som følge av for mye «utetid» med fansen etter konkurransene.

Så løperne hastet stort sett forbi – skrev riktignok en og annen autograf, men uten å bruke mye tid på de frammøtte.

Bortsett fra Marit. Som stoppet opp og tok seg tid. Jeg fulgte seansen på nært hold og ville for moro skyld telle hvor mange selfier det ble tatt. Etter et 20-talls sluttet jeg å telle.

Jeg lot meg i stedet fascinere av skidronninga som smilte og småpratet med alle. Små og store, unge som gamle. Med japanske skiløpere som var der – og som himlet med øynene da de fikk bilde av seg selv sammen med den største løperen av alle.

Jeg har vært på noen mesterskap opp gjennom årene, og vet at historien fra Hamar ikke er spesiell. For det er slik jeg har sett Marit. Det skal mye til for at hun ikke stiller opp for fansen.

Også i 2013 var det ski-NM på Hamar. Også da var det Marit Bjørgen som ble gullvinner.

For de namdalske løperne gikk det ikke like bra, og etter pressekonferansen spurte jeg Marit om hun hadde noen tips og råd til dem som var på «den andre siden» av resultatlista enn der hennes navn sto.

Som alltid hadde skidronninga reflekterte svar, og ikke minst; hun tok seg tid. Utdypet svarene om hvorfor jentene nede på resultatlistene ikke hadde noen grunn til å miste motet, selv om de var et «hav» bak henne i tid.

For media har hun vært en drøm i alle år. Hun er ikke utøveren som pliktskyldig svarer på spørsmål. Hun er oppriktig til stede. Om det er de største mediehusene eller de minste lokalavisene som stiller spørsmålet, kommer på det samme. Alle blir behandlet med samme respekt.

Etter å ha fått svar på mine spørsmål denne dagen på Hamar, takket jeg Marit og snudde meg for å gå tilbake til arbeidsplassen min. Da kjente jeg at noen prikket meg på arma. Jeg snudde meg og ble overrasket da jeg så hvem som ønsket min oppmerksomhet.

Marit Bjørgen hadde mer på hjertet. Noe som ikke var sagt:

«Du må fortsette å skrive om dem som ikke er best. De er like viktige idrettsutøvere som oss i toppen», ba hun NAs utsendte.

Hun hadde absolutt ikke trengt å gjøre det, for Marit hadde allerede snakket lenge og varmt om løperne som bare lokalavisene skriver om.

Men denne gang var det ikke norgesmesteren som snakket om sine konkurrenter.

Det var medmennesket.