Livet kan endre seg på et sekund. Og hvis det skulle skje: Hvem er du da?

Jeg var i et vi. Og plutselig er jeg bare meg.

NAMDALSAVISA

Livet kan endre seg på et sekund. En liten setning kan endre hele virkeligheten din, og alt som er kjent og trygt kan brått bli dratt vekk fra deg. Og hvis det skulle skje: Hvem er du da?

Hvem er du? Sånn egentlig? Inne i ryggmargen din. Hvem er du, uavhengig av relasjonene dine? Om du ikke kan definere deg som kone, mor, ektemann, onkel eller kjæreste. Hvem er du?

Jeg er en person som har gjort som det var forventet av meg. Jeg gikk på skole, fikk gode karakterer, fant meg en kjæreste, flyttet, tok utdanning og fikk meg jobb. Var i et samboerskap og sendte sms-er om at vi må kjøpe do-papir. Jeg var i et vi. Og plutselig er jeg bare meg. Helt alene mot verden. Nå skal jeg finne ut hva jeg vil. Hva jeg egentlig vil.

Er jeg der jeg vil være? Er det dette livet består av? Ei leilighet på Grünerløkka og lønn hver måned. Gjør det meg lykkelig?

Inne i hodet mitt er det tusen spørsmål om dagen. La oss kalle det ei kvartlivskrise. Hvor jeg våkner opp hver morgen og lurer på hva som er neste steg. Og hva jeg vil. Uavhengig av hva relasjonene i livet mitt ønsker av meg, eller tror jeg passer til.

Det slår meg hvor mye vi lar oss styre av andres forventninger til oss. Lærere, foreldre, samfunnet, kjærester eller Instagram-følgere. Hvor mange har ikke fortalt meg «det kommer til å se kjempebra ut på CV-en», også har jeg tatt valg ut i fra hva som ser bra ut – framfor hva som føles bra.

Psykologen min (ja, jeg er på det punktet i livet) kaller alle tankene som raser i hodet mitt for en nyorientering. Det gjør vondt å vokse, har jeg hørt på Grey’s Anatomy. Og det gjør det virkelig. Det gjør fysisk vondt bak ribbeina å ta valg. Å innse hva jeg egentlig vil.

Forrige gang jeg tok et valg kun for min egen del var da jeg flyttet til Oslo i 2011. Det var et valg jeg tok uavhengig av noen andre. Jeg gjorde det ikke fordi jeg kjente noen kule folk som bodde der, eller fordi kjæresten min også skulle dit. Jeg gjorde det fordi det føltes riktig. Og selv om det var helt forferdelig å sitte ensom og alene på en hybel i Oslo, var det riktig valg. Pappa minte meg på hver eneste dag at dette var det jeg ville. Og det var jo det.

Vi tar alle valg. Hver eneste dag. Store og små. Bli i et ekteskap, eller gå. Bli i jobben, eller søke noe nytt. Fisk eller fugl til middag. Vi kan velge det trygge, det kjente, det som forventes, og virker logisk utenfra. Men vi kan også ta et steg inn i det ukjente, og følge det som er en ny drøm, eller et nytt kall.

Jeg hadde ikke forventet at de drømmene som har ligget latent i meg skulle våkne så kraftig til live. Ante ikke at det var mulig at livet kunne ta en 180-graders vending over natta. Det slår meg at jeg ikke aner hvilket potensial som bor i meg, eller hva jeg kan utrette. Jeg vet ikke hva morgendagen bringer, eller hvor valgene mine vil ta meg. Det jeg vet er at det er mine valg. Og for første gang på veldig mange år skal jeg ta valg uavhengig noen andre.

Og hvem er vi, om vi ikke følger stemmen inne i hodet, eller følelsen i mellomgulvet. Om vi ikke begynner å padle mot strømmen som er i ferd med å ta oss. Hvem er jeg om jeg lar noen andre kontrollere meg og mitt liv. Om jeg lar andres forventinger eller meninger styre meg.

Hvem er jeg? Uavhengig av mine titler som datter, søster, niese og barnebarn. Hvem er jeg uavhengig alle andre? Jeg tror jeg vet hvem jeg vil være. Nå gjelder det bare å tørre ta valget som tar meg dit.