Hva gjør vi med dagene?

NA-SPALTIST

LIVET: Illustrasjon fra bloggen waitbutwhy.com – ett punkt tilsvarer en dag i et menneskeliv på 90 år. Det du ser her er et helt liv.  Foto: d

NAMDALSAVISA
 

Dersom du lever til du blir 90, lever du 32.872 dager. Men hvor mange av dem bruker vi med dem vi egentlig ønsker å bruke tida sammen med?

I julegave fikk min ti år eldre bror følgende gave: Vi skulle barbere oss sammen hos en av byens beste barberere. Den andre delen av gaven var at vi skulle henge sammen hele ettermiddagen og kvelden. Og det var den egentlige gaven. For selv om vi bare bor en time unna hverandre her på Østlandet, treffes vi ikke så ofte som vi gjerne skulle ønske. Vi er ganske flinke til å få til trivelige familiesamlinger, men har blitt ganske dårlige på å få til kvalitetstid bare vi to.

Derfor denne Brødredagen. Før jul kom jeg nemlig til å tenke på hvor mye vi egentlig hadde vært sammen det siste året. En kjapp opptelling viste at det egentlig var ganske få dager. Jeg kom også til å tenke på de gangene jeg har endt opp på lengre bilturer sammen med venner og familie. Da dukker det opp et rom for helt andre samtaler enn det gjør i et familieselskap, hvor det gjerne er de mer overfladiske temaene som blir tatt opp. Men det blir en helt annen type tid sammen om man har flere timer sammen med en person, og ikke har en plan for hva tiden skal brukes til. Da oppstår andre samtaleemner, og man tenker lengre tanker sammen. Litt som når man sitter i robåten på laksefiske. Det trenger ikke være dype, filosofiske spørsmål, men man blir kjent på et litt dypere nivå.

Jeg ble også svært inspirert da jeg leste artikkelen «The Tail End» på bloggen WaitButWhy.com. Her skriver og visualiserer Tim Urban om hvor mye han har igjen av livet. Han er omtrent på min alder, og skriver at han synes det er så kaldt i havet, så han bader bare en gang i året. Dersom han lever til å bli 90, har han dermed rundt 60 ganger igjen å bade i havet. Dette tegner han opp, og krysser av de 30 gangene han allerede har badet. Videre fortsetter han med å kvantifisere andre deler av livet, og det var den delen av artikkelen som virkelig satte en støkk i meg.

For han regnet også på hvor mye tid han brukte med familien. Dette er noe det aldri hadde falt meg inn å regne matematisk på. Men da jeg gjorde et raskt overslag på hvor mye jeg fikk hengt med min kjære bror, så regnestykket sånn ut:

Dersom jeg treffer brodern en gang annenhver måned, betyr det at vi treffes seks ganger i året. Legg på julefeiring og kanskje litt sommer, så har vi kanskje 12 dager totalt. Men da er det jo gjerne hele familien som treffes. Det er jo supertrivelig, men mat skal lages, utendørsturer organiseres og når vi er hos Mamma og Pappa, skal gjerne macer, tv og pushvarsel på mobil fikses også.

Det er ikke gitt at vi får hatt en prat, bare vi to, i løpet av hele jula. Men noen samtaler blir det jo. Men la oss si at på de 12 dagene i året får prata sammen i 15 minutter bare oss, som brødre. Da blir det rundt tre timer prat i året. Og det er ikke all verden. Da vil vi statistisk sett bare ha rundt 108 slike timer igjen, om vi begge blir 90. Det er ikke mer enn jeg bruker i løpet av et par uker på jobb, om det er litt travelt. Og selv om jeg elsker jobben min, setter det jo ting i perspektiv.

Det samme regnestykket har jeg ikke gjort overfor foreldrene mine, for de prøver jeg allerede å være så mye sammen med som mulig. Men i artikkelen gjennomfører Tim Urban et tankevekkende regnestykke på tiden man har igjen med foreldrene sine: I hans tilfelle treffer han foreldrene rundt fem ganger i året, og rundt to dager hver gang. Det blir ti dager i året. Sammenlignes det med da han var liten, har han bare tre prosent så mye tid med foreldrene nå som det han hadde mens han bodde hjemme.

Hvis han får beholde foreldrene i 30 år til, betyr det at han får 300 dager igjen som han vil dele med foreldrene. Det er ikke så mye. Særlig dersom du ser på alle de tusenvis av dagene han hadde sammen med dem før han flyttet hjemmefra. Faktisk: Da han sluttet på videregående, hadde han allerede brukt opp 93 prosent av tiden han kommer til å tilbringe med foreldrene. Nå nyter han de siste fem prosentene, fordelt på 30 år.

Noen er så heldige å bo nært både foreldre og søsken. Det er ikke jeg og kona, så det kan være derfor jeg regner på slike ting. Men det å faktisk se hvor mange dager man har igjen, gjør det lettere å se det store bildet. Den måten å se ting på, var utslagsgivende for at vi tok ulønnet foreldrepermisjon og tilbrakte noen ekstra uker i Namdalen og Nord-Norge.

For øvrig ble Brødredagen akkurat slik jeg hadde håpet. Vi gikk rundt i Oslo og mimret sammen, og fikk tid til å bare henge sammen som venner, uten å ha noen tydelig agenda ut over en staselig barbertime. Og selv om opplegget var enkelt, ble det en uforglemmelig dag hvor vi hadde tid og rom til å snakke om alt (også om tid og rom).

For min del lever jeg etter regelen om at tid ikke er noe du får, det er noe du tar. En slik dag av de 32.872 du har til rådighet, kan anbefales.