Stortingspresidenten fra Namsos

For egen regning

Bilde: 

NAMDALSAVISA

Rolv A. Amdal

Tidl. sjefred i NA og Hamar Arbeiderblad redaksjon@namdalsavisa.no

«Da jeg kom til det store og fine kontoret som ligger i sidefløyen mot Karl Johan og Eidsvolls plass, oppdaget jeg fort at det var en lukket verden. Hit inn kom meget sjelden vanlige stortingsrepresentanter, og om de kom, var det tydelig at presidentens kontor ikke var stedet for de store følelser og sterke aksjoner. I de første månedene følte jeg det faktisk som om jeg var satt i isolat. Kontoret var et kontor for en person som var plassert langt framme og høyt oppe. Den eneste sammenlikning var gallionsfiguren på de gamle seilskutene».

Dette skriver Arbeiderpartipolitikeren Guttorm Hansen fra Namsos i en av sine erindringsbøker. Han var stortingspresident i de politisk turbulente årene fra 1973 til 1981. Men også en annen namsosing, Johan Wiik, satt en årrekke og ledet Stortingets forhandlinger. Wiik, også han fra Arbeiderpartiet, var visepresident i Stortinget fra 1950 til 1957.

Det fokus som har vært på stortingspresident Olemic Thommessen og stortingspresidentens rolle som øverste leder i Stortinget den siste tiden, er svært uvanlig. Stortingspresidenten har normalt spilt en ganske tilbaketrukket rolle. Han eller hun er Stortingets fremste tillitsvalgte og øverste representant for den folkevalgte forsamlingen i Norge, men uten spesiell politisk innflytelse. Hovedjobben er å lede Stortingets forhandlinger i samsvar med konstitusjonell sedvane og sørge for at det praktiske arbeidet i Stortinget fungerer på en tilfredsstillende måte. Som Stortingets aller fremste tillitsvalgte og som representant for landets lovgivende forsamling, og fordi stortingspresidenten representerer alle stortingsrepresentantene, har det tradisjonelt vært slik at presidenten og det øvrige presidentskapet velges enstemmig og uten partipolitisk kiv og strid. Valget av Olemic Thommessen sist høst, der hele 80 representanter stemte mot ham, var et unntak i vår parlamentariske historie. Det er historisk sett svært sjelden at en president mangler tillit fra nesten halvparten av representantene.

Selv om stortingspresidentens rolle tradisjonelt er mest av konstitusjonell karakter med liten politisk innflytelse, har vi hatt presidenter som har vært helt avgjørende for landet i krisesituasjoner. Den største og mest markante av dem var Carl Joachim Hambro, som ved sin resolutte inngripen de kritiske aprildagene i 1940, sørget for å få vedtatt «Elverumsfullmakten» som ga regjeringen den nødvendige fullmakt til å lede landet «inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte». Elverumsfullmakten ga Londonregjeringen under krigen dens konstitusjonelle og politiske legitimitet.

Den politiske innflytelsen er liten, men presidentvervet er både symbol- og prestisjetungt. Stortingspresidenten er rikets høyest rangerte person etter medlemmer av kongehuset. Mange av landets fremste politikere er blitt stortingspresidenter etter at de har gått av fra langt tyngre politiske verv. Det gjelder også tidligere statsministre som Oscar Torp, Thorbjørn Jagland, Odvar Nordli (visepresident) og Per Borten (odelstingspresident). Einar Gerhardsen var også stortingspresident et par år da han hadde «pause» som statsminister på 1950-tallet.

Guttorm Hansen var en betydelig stortingspresident. Han var interessert i konstitusjonelle spørsmål og var ei «vaktbikkje» for å påse at de konstitusjonelle spillereglene ble fulgt. Guttorm Hansen var opptatt av å verne om Stortingets posisjon. Han ble valgt på et tidspunkt da det var stor uro i norsk politikk etter folkeavstemningen om EF i 1972. Og ved valget i 1973, da det ble innvalgt en rekke nye representanter uten stortingserfaring og med stor sans for utenomparlamentarisk virksomhet, var det en krevende jobb. Han kunne virke stivbeint og fikk høre at han «skvalpet over av verdighet», slik han selv noe selvironisk skriver. Og han opplevde at selve vervet skapte avstand. «De fleste har en merkverdig holdning til stortingspresidenten. Det gjaldt til og med gamle venner som jeg hadde hatt arbeidsfellesskap med gjennom de mange år jeg hadde vært på Stortinget. Også forholdet til de ansatte endret seg. Nå var det «God dag, herr president» og «Vil presidenten ringe den og den når det passer?», skriver han. Men han vokste i rollen som stortingspresident og skriver at de åtte årene i presidentstolen ble «svært rike år for meg personlig».

Tidene har selvfølgelig endret seg mye siden Guttorm Hansen med bestemte skritt gikk gjennom Vandrehallen for å lede Stortingets forhandlinger. Alt er blitt mye større og komplekst i tillegg til at medietrykket og tempoet er noe helt annet i dag. Men det grunnleggende ligger fast. Stortinget er landets nasjonalforsamling og representerer oss alle. Tingets legitimitet hviler på folkets tillit. Dersom stortingspresidenten opptrer slik at tilliten forvitrer, har vi et stort demokratisk problem.