Avskjed og ankomst

SPALTIST Guri Idsø Viken  Foto: Marthe Amanda Vannebo

NAMDALSAVISA

Det er så mye du forlater når du flytter. Så mange folk, så mange små steder, så mange muligheter.

Leiligheten din, som etter flere år med prøving og feiling har blitt slik du vil ha den. Kontoret ditt, hvor du kan sitte og se utover byen i ditt liv. Stambaren din, hvor alle vet hva du heter og hva du drikker. Pizzasjappa som lager så god pizza at du kan lukke øynene og være i Roma. Butikkene på Grønland som har akkurat det du trenger til en fin middag. Og, ikke minst, alle folka som blir med i baren og kommer på middag og er like rundt hjørnet når du trenger dem som mest.

Det er så mange ting å pakke. Alle bøkene du har lest mens du har bodd her. Alle lekene som sønnen din har blitt for gammel for, men som du likevel ikke klarer å kaste. Brev du har fått av venner i forrige århundre som var begravet innerst i ei skuffe. Glass og porselen dere fikk til bryllupet. Lysekrona, som du har arva etter mormora di og som passa helt perfekt i spisestua. Nå vet du ikke hvordan du skal få den med deg uten at den går i stykker.

Du pakker alle minnene dine i bobleplast og begraver dem i like store pappesker fra Clas Ohlson, uten å vite om de vil komme fram igjen eller om de vil bli stående i en fuktig bod i et gammelt hus på ei lita øy uten fastlandsforbindelse hvor du ennå ikke er sikker på om dusjen virker.

Og sønnen din ser på deg med så triste, mørke øynene som bare han kan ha og spør om det virkelig er slik at vi forlater Oslo nå. Om han virkelig skal bo så langt unna vennene sine og om noen andre virkelig får lov til å bo på rommet hans. Og du har så lyst til å stryke han over håret og si at neida, det var bare en drøm. Men det kan du jo ikke, for dere har jo leid ut leiligheten og neste uke kommer flyttebilen.

Til slutt er heimen din et tomt skall fullt av støv og søppel og ting som skal kastes. Og det er omriss etter bildene dine på den veggen du trodde var perfekt malt. Og bokhyllene er ikke like fine og skinnende uten bøker. Og ditt aller helligste sted er ikke så hellig lenger, så du spør kompisen din om han vil spise en spontan søndagsmiddag ute. Og når han dukker opp på restauranten under en halvtime senere, tenker du at du er så glad i disse spontane møtene deres, men at det nok er det siste dere har.

Men så. Så dukker en bukett av dine aller beste venner opp klokka 07.00 neste lørdags morgen med bærehansker og termos for å hjelpe deg av gårde. Ikke fordi de liker å stå opp på det tidspunktet. Heller ikke fordi de liker å bære tunge kasser opp og ned uten annen betaling enn en kaffekopp de selv har kokt. Men fordi det er slike venner de er. Slike som stiller opp når du trenger det og som allerede har redd opp seng til deg på gjesterommet sitt så du kan ha et sted å sove når du er i byen. Og så tenker du at du elsker dem, men at det likevel går greit å reise fra dem. For de er der når du kommer tilbake, selv om du har forlatt dem for en forblåst stein ute i havet.

I det sola varmer kontorblokkene i Barcode kjører du ut av byen og får tingene over på en lekter som skal ta dere over fjorden. Og mens dere står der på båten og fryser, dukker huset du skal bo i opp i horisonten. På brygga står det en gjeng mennesker og venter på å hjelpe deg med den siste etappen. Og de har heist flagget fordi du kommer.

Venner og naboer og svigerfamilie bærer som om de ikke har gjort annet. De får alle tunge bokkasser og madrasser av brygga, over glatte svaberg og inn i huset ditt. De bærer lysekrona di inn og setter på den tryggeste plassen, aller lengst inn så den ikke skal få andre kasser oppå seg. Og det eneste som får en tur innom sjøen er den symaskina du likevel aldri kunne sy på.

Øyas baker stiller med boller til alle sammen, og øyas nyinnflyttede italiener er i sjokk over mye folk hjelper til her mens han selv bærer for livet. Og du sverger for deg selv at du skal gjøre ditt beste for å kjøpe både boller og pizza så ofte som mulig. For du har flytta til ei øy med en kafé, bar eller restaurant per tiende innbygger og minst to hjelpsomme hender per innbygger, som alle ønsker deg velkommen. Og selv om det ikke alltid er en fordel, så kan du stole på at de vet hva du heter og hva du drikker.

Svigermor har vaska hele huset til dere skal flytte inn og mannen din har montert ny dusj og malt alle golvene så det skal se finere ut og du smiler når du pakker opp tingene dine. På nytt fylles bokhylla di av bøker du nå får tid til å lese. Mormors lysekrone er helt intakt og passer perfekt inn i spisestua. Du har rukket å invitere nabovenner til middag før du sovner av bølgeskvulp og våkner av måkeskrik. Og du har vært smart nok til å legge påskepynten lett tilgjengelig så dere kan få det heimekoselig i ei ny høytid i en ny heim.

Og du trekker pusten og setter deg i den nyinnflytta lenestolen din i den nye stua di mens du ser utover stranda og bølgene og pæretregreiner som er snart spretter og tenker at det nok går bra denne gangen også.

For det er jo dette livet handler om: Avskjed og ankomst. Og å finne godt feste underveis.