Sånn vi er

NAMDALSAVISA

Stine Friis Hals, NA-spaltist 

I små byer kan du aldri flykte. Du sitter fast i ordene folk bruker om deg. Relasjonene du har skapt kan du ikke riste av deg. Båndene er koblet til deg for alltid, uansett hvor mye du forsøker å klippe dem kortere, eller røske dem ut av skuldrene, mellomgulvet og sjela. Du kan ikke rømme herifra. Spøkelsene ligger klar i krokene når du kommer tilbake.

Alle vet hvem du er i en liten by. Eller noen kjenner noen som kjenner noen som kjenner deg. «Kæm e du ætt?» spør de, og så fort du ytrer navnene til menneskene som skapte deg er du satt i bås. Merkelapper i panna, to streker under svaret, og de veit hvem du er.

Lappene er klistra fast i deg, på ryggen, over armene, på nettet. Du kan ikke bytte skole for å komme unna fortida di, du kan ikke bytte jobb. «Det e ein liten by» forklarer jeg når folk jeg møter i Oslo lurer på om jeg veit hvem onkelen deres fra Namsos er. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg har antakelig gått på skole med dattera, jobbet med sønnen og klina med nevøen. Det er bare sånn det er.

I en liten by starter du aldri på nytt, du kan ikke flytte til den andre sida av fjorden for å komme deg unna. Du møter menneskene på butikken, og må hilse høflig på fortida di over frysedisken på Rema. Feste med mennesker du veit så alt for mye om – men du veit ikke om de veit at du veit og så videre.

Men jeg greier ikke slutte å elske småbyen. For blant alle menneskene som veit alt om meg, som kjenner fortida mi, ryktene, sannhetene og usannhetene ligger en slags trygghet. Når det verste skjer, når folk blir sjuke, når de dør, når livet setter oss på prøve som aldri før samles folka omkring. Hele byen sørger når noen mister en de er glad i, kirka fylles til randen når vi skal ta farvel. Når nye mennesker kommer til verden sender alle hilsener, når tanta di er sjuk kokes det kaffe, og folk setter igjen mat på trappa. Det er bare sånn vi er.

Folk har flytta, og folk kommer tilbake. Permanent, eller på besøk. Og da samles vi. Rundt et stuebord, med flere ølbokser enn det går an å telle. Musikken fra den gang da fyller rommet og småbypraten kommer. Ingen snakker om Trump, ingen snakker om global oppvarming. Vi snakker om småbyen og menneskene, om alt vi har opplevd sammen. Den festen da hun og han forsvant, da en kompis havna på legevakta, da politiet kom, da noen hadde fått tak i sigg, den gangen noen knabba ei flaske vodka, hvem som bor hvor, hvem som gjør hva, hvem er fortsatt sammen, hvem skal ha barn, hvem har mista hvem.

Vi kan reise fra småbyen, men den vil aldri forlate oss. Jeg vil alltid være en person som snakker enda bredere når jeg møter noen fra Namsos, som kommer tilbake ferie etter ferie for å henge med folka jeg delte mine første atten leveår med. Dette er for alltid stedet jeg kan vende tilbake til, og vite at jeg blir ønska velkommen med åpne armer. Stedet jeg kan lengte etter å komme meg vekk fra. Namsos er byen hvor vi samles for å minnes dem som ble tatt fra oss. Byen som stopper opp når det gjelder. Som heier fram idrettshelter og klapper hverandre på skuldra. Småbyen bor i oss alle, på godt og vondt. Og det er bare sånn vi er.