Sørsamiske røtter i Nye Namsos

Nye Namsos ønsker å benytte både norsk og sørsamisk i kommunenavnet. Dette er en erkjennelse av at den nye kommunen alltid har vært et fleretnisk område med to befolkningsgrupper – nordmenn og samer.

FLOTT SYN Reinsvømming over Nordsunda.   Foto: Nils Roger Duna

NAMDALSAVISA

Den samiske tilstedeværelsen i dag synliggjøres kanskje først og fremst gjennom den sørsamiske reindrifta i området.

Namsos er en del av det som fortsatt har navnet Nord-Trøndelag Reinbeiteområde og har tre reinbeitedistrikt (båatsoe-dajve) innenfor sine grenser. Øyene i Namsenfjorden, arealene nord for Namsenfjorden og Namsen tilhører Åarjel Njaarke sijte (Vestre Namdal Reinbeitedistrikt).

Området sør for Namsenfjorden, vest før Løgnin og Namdalseid, tilhører Fovsen Njaarke sitjte (Fosen reinbeitedistrikt), mens områdene øst for Namsenfjorden, Løgnin og Namdalseid og sør for Namsen tilhører Tjåhkere sijte (Østre Namdal Reinbeitedistrikt).

Kommunens areal er primært vinterbeiteområde for de nevnte reinbeite- distriktene, men enkelte områder i kommunen fungerer tidvis også som helårsbeite.

I praksis betyr det at det på vinterstid befinner seg mellom 3.500 og 6.000 rein som helt eller delvis har sitt vinterbeiteland i områdene rundt Namsenfjorden, Salsvatnet og på den del av Fosenhalvøya som hører til Namsos kommune. Til sammen er det 20 siidaandeler (tidligere driftsenheter), men enda flere reineiere som eier denne reinen. Dette gjør Namsos til den kommunen i nordre del av Trøndelag som i dag har størst antall rein på vinterbeite.


I NÆRHETEN Rein i Spillumsfjellet. Kleppen og Bjørum ses i bakgrunnen.  Foto: Nils Roger Duna

 

Selv om reindrifta i dag er en grunn- pilar for den sørsamiske kulturen, bor det i Namsos et ikke ubetydelig antall personer av samisk eller delvis samisk avstamming som ikke lever av reindrift. Kommunen er også representert i Sametinget med Ellinor Marita Jåma. Hun er også leder i Norske Reindrifts- samers Landsforbund (NRL).

Samer og reindrift i namsosområdet i tidligere tider

Namsos har alltid vært et fleretnisk område. Her har samer og nordmenn levd side om side fra neolittikum (yngre steinalder) til historisk tid. At området har vært brukt til reinbeite av flyttsamer og fastboende same,r er sikkert kjent for de fleste, men i tillegg har det vært et ikke ubetydelig innslag av andre fastboende samer.

Noen av disse kunne ha et mindre antall rein, men livnærte seg ellers med gårdsarbeid, jakt, fangst, fiske, diverse håndverk, skinnarbeid og håndarbeid (duodje). Magister Johan Randulf, som var sogneprest i Nærøy i perioden 1718–1735, skriver om «søefinnerne» og «fieldfinnerne» i Namdalen, der søefinnerne var samene ved havet og fjordene som drev med forskjellige andre yrker enn reindrift, mens field- finnerne var de reindriftsutøvende samene.


GOD UTSIKT Rein på Hemnafjellet.  Foto: Nils Roger Duna

 

Både de såkalte sjøsamene og de fleste øvrige fastboende samene i våre områder ble etter hvert assimilert med majoritetsbefolkninga. Det forhindrer imidlertid ikke at etterkommerne i mange tilfeller kan følges helt fram til i dag. De reindrivende samene har gjennom sin yrkesutøvelse og til- knytning til reinen i større grad klart å ta vare på denne delen av den sørsamiske kulturen.

Navn som indikerer samisk tilstedeværelse

Den samiske tilstedeværelsen dokumenteres ikke minst gjennom navn- setting, tradisjoner, sagn og hendelser. Tidligere ble den samiske befolkninga i vårt område ofte tilført en etnisk markør ved at de selv og deres tilholdssted fikk ett «finn-navn» knyttet til seg.

I Namsos kommune har vi en rekke steder som gjennom dette indikerer en samisk tilstedeværelse. Eksempler er Finnheimen, Finnhusa, Finntjønna, Finnkovstranda, Finnkolmyra, Finnburtjønna, Finnpungen, Finnbukta med flere. Også navn med gamme, kru og rein indikerer en samisk tilstedeværelse. Vi har videre mange fjell, vatn og andre naturområder som bærer sørsamiske navn, eksempelvis Gåahketjahke (Storengaksla), Buvrievartoe (Hansarfjellet), Buvriejaerie (Finnburtjønna), Båerisvaerie (Øyenskavelen), Aejrie (Namdalseid), Åeruvejælla (Ekorndalen), Jorpetjahke (Pinnsylan), Dåapma (Dopma) med flere.


ACTION Kalvemerking på Elvalandet.  Foto: Nils Roger Duna

 

I tillegg har kommunen ei rekke samiske kulturminner i form av boplasser, gravplasser, oppbevaringssteder, trekk- og flytteleier og samleplasser for rein. Samiske kulturminner er automatisk fredet dersom de er eldre enn 100 år.

2.500 rein på Otterøya

I siste halvdel av 1800-tallet ble det i Sør-Norge etablert flere tamreinselskap. Ved de fleste tilfeller ble denne reinen innkjøpt i sørsamiske områder. I boka «Tamreindrift og fjellfolk» av Ivar A. Oppdal fra Valdres, finner vi en interessant artikkel om et slikt reinkjøp fra Otterøya i 1899. Da kom det folk helt fra Valdres og kjøpte 250 rein, pluss en kjørerein av samen John Johnsen Stenfjell. Ifølge boka var det da på Otterøya «mange lapper og 2.500 rein på vinterbeite». Den lokale samen Nicolaus Flåttefjell bisto reinkjøperne med flyttinga fra Varpneset til Gauldalen, men derfra måtte de klare seg selv fram til Valdres. Ifølge boka brukte de vel seks uker på turen.

Til og med Olav Duuns diktning er med på å indikere den samiske tilstedeværelsen. Ikke minst i «Juvik- folket» skriver han mye om samene og hvordan de satte sitt preg på bygde- samfunnet og landskapet. Riktignok var Olav Duun dikter, men samtidig var han et produkt av sin tid og skrev utvilsomt om livet og menneskene slik han opplevde det.

Sameskole i Havika

I 1910 etablerte den daværende Norske Finnemisjonen «Haviken skole for lappebørn» i Havika utenfor Namsos. Med unntak av krigsåra, drev de denne skolen fram til 1951. I disse åra gikk til sammen omkring 130–140 elever fra hele det sørsamiske området, fra Rana/Saltfjellet i nord til Røros/Engerdal i sør, på denne skolen. De fleste elevene ble konfirmert i Vemundvik og Namsos.


1. mai 1951 Elever fra sameskolen i Havika.   Foto: Birger Dahl

 

Skolens eksistens medførte at det i denne perioden også ble lagt en rekke møter for samiske lag og foreninger fra hele landet til Havika og Namsos-området. Naturlig nok medførte skolen også mange besøk fra foreldre og foresatte. Følgelig var den samiske tilstedeværelsen i Namsos-området ekstra stor i denne perioden.