Ukeslutt

Voksenlivet kan vente – bare litt til

NAMDALSAVISA

En av oss sitter i Namsos. En annen er i Oslo, en i Stavanger og en i Kristiansand.

Milevis fra hverandre – men likevel puster og peser kompisene mine meg i øret.

– Kom igjen da! Du må følge med! De er like bak oss! Bygg en vegg!

Stadig nye beskjeder kommer flygende inn den svarte øreproppen, mens jeg beveger meg grasiøst over ei gresslette.

Vi er klare for å bekjempe alt som må komme av fiender – samtidig som vi er i høy beredskap for en dødelig storm som stadig kommer nærmere.

Og ja, bare for å ha sagt det, vi er uhyre snart 30 år. Men nok om det.

Jeg sitter i sofaen med ei altfor stor joggebukse, ei sliten t-skjorte og rufsete hårsveis; koblet opp med en spillkonsoll foran tv-skjermen i ei svært dunkelt belyst stue.

Barna sover – jeg har etasjen for meg selv.

– Skjerpings, gutta! Nå er vi elendige.

Vi er kanskje ikke veldig flinke til Fortnite – spillet som har erobret det globale spillmarkedet – men det er heller ikke det viktigste i de to timene vi sitter «samlet» foran skjermen.

Det er nok med meg som det er med mange andre; nære venner flytter til hver sin kant av landet – og en hektisk hverdag gjør det vanskelig og regelmessig kunne treffe hverandre.

Venner du i mange år du fikk se daglig, svinner hen til mennesker du ser i sommerferien – hvis man er heldig å ha ferie på samme tid.

Mens vi nok en gang har blitt beseiret av fienden, er jeg plutselig ikke alene i stua lenger.

Med en smule nedlatende tone kommer hun jeg deler postkasse med inn. Jeg får «blikket».

– Eh, hva er det dere holder på med?

– Vi spiller tv-spill. Det ser du vel?

– Hvor gammel er du igjen...? får jeg noe syrlig i retur.

Jeg føler jeg har lite å stille opp med der jeg sitter fram- overlent – i full konsentrasjon i ei gammel joggebukse – og snakker høyt til kompisene mine gjennom en mikrofon tilkoblet spillkonsollet.

Men det får bare være.

For her sitter jeg foran tv-skjermen med barndoms- kompisene. Samlet igjen.

Game on!