MENINGER

Minstepensjonisten

NAMDALSAVISA

Gjennom min jobb i inkassobyrået, kom jeg i kontakt med mange trasige skjebner. Mange er blitt sittende fast i minnet.

Vi sier så ofte at Norge er et av verdens rikeste land. Velferdsstaten Norge. Nå har jeg hatt muligheten til å besøke en masse land, og konklusjonen blir: Der hvor mannfolka orker å arbeide, der er det stort sett bra. Men i store deler av verden er det slik at det bare er kvinnene som skal arbeide. Mennene sitter på gatehjørnene med terningspill. Allikevel er det mennene som bestemmer.

I Stjørdal besøkte jeg en dame med økonomiske problemer. Hun var enke. Hadde vært gift med en alkoholiker i mange år, og hadde alene hatt ansvar for barn og heim. Etter et langt og slitsom liv, blir hun pensjonist. Minstepensjon. Før uka begynte, måtte hun bestemme hvilken dag i uka hun skulle spise middag. Og dette er ikke et enkeltstående eksempel i verdens rikeste land.

En eldre mann ringte meg en av de siste dager. Han hadde drevet landhandel ute i distriktet. Lange og slitsomme dager i mange år. Det økonomiske utbytte var dårlig. Han så fram til et bedre liv som pensjonist. Med minstepensjon ble det et liv som bare så vidt dekket de mest nødvendige behov.

Han har i flere år sett fram til pensjonsoppgjørene og håpet på en bedring, men blir like skuffet hver gang. Når det hver gang legges til et prosenttillegg, må det bli minst på de som har minst fra før.

Han ringte meg i sin fortvilelse: «Du som er så flink til å skrive, kan du gjøre et forsøk på å gjøre politikerne oppmerksom på situasjonen. Det er vi pensjonister som har lagt grunnlaget for at de styrende politikere har det økonomisk bra, men oss har de glemt. Nå blir vi vel bare registrert som en ubehagelig utgift uten makt til å kreve noe som helst».

Jeg vil tro at det er mange politikere som går rundt med dårlig samvittighet for denne situasjonen for minstepensjonistene. Men dårlig samvittighet gir ingen bedring HVIS EN IKKE GJØR NOE!