Takk, jeg er forsynt akkurat nå

NAMDALSAVISA

La oss skru tida litt tilbake. For noen av dere kanskje ti eller tjue år, for meg kun noen få. Å være student i en stor by er som et koldtbord. Du kjenner det kribler i magen, og i starten er alt nytt og spennende, det skal prøves, smakes og nytes. Du prøver ting du aldri har prøvd før, og kanskje reiser du deg for å teste det hjemmebrygga ølet på enden av drikkebordet, for det gjorde sidemannen din, og du kan ikke være dårligere enn ham. Men når du kommer tilbake til plassen din, er den opptatt – og du må finne deg nye venner.

Å være student er den konstante bitingen av negler. Det er å konsentrere seg om å puste, selv om det bare er noen uker igjen til den sagnomsuste bacheloroppgaven skal leveres, og det eneste du vil, er å grille pølser i parken med den gjengen som snart skal fly av sted i alle retninger.

Å være student er å stå i en dyttende, gyngende og ikke spesielt ren kebabkø, hvor en eim av svette, lunkent øl og sikkert andre ting, liksom tres over deg som en finlandshette. Et trangt lokale som er fylt til randen av stemmer, tredje kveld på rad. Å være student er å komme hjem idet sola står opp, eller kanskje ikke komme hjem i det hele tatt.

Det kan være et eventyr hvor tiden opphører og menneskene rundt deg gjør deg forelska i selve livet. Men å være student er også det å svelge sin egen stolthet rimelig mange ganger fordi du ikke er flink nok, sosial nok, utadvendt nok eller rett og slett fordi du har falt av det hamsterhjulet som alle andre løper tilsynelatende kontrollert rundt i.

Det er ingen som forteller deg at det å være ung i en stor by også inkluderer en god dose stress. En kalender som flyter over av gjøremål, avtaler og fester. Hver eneste dag blir du minnet på hvor sosial du bør være, hvor mye du bør trene, hva du bør gjøre for å få et godt liv – alle disse inntrykkene marineres oppe i hodet ditt til enhver tid. Jaget etter å prestere, og i hvert fall ha minst en (men helst to) jobber ved siden av studiene, er visst like selvfølgelig som det å bare studere. Og hvis studenter i byene tidligere bodde i studentboliger, tilbringes mesteparten av tiden nå på sosiale medier eller til og fra de såkalte bransjefestene, hvor du skal få en fot innenfor det feltet du har valgt. Selv om det ikke er obligatorisk, drar også alle i klassen din på seminarer og bokforedrag. Du er ung og ambisiøs som drar til en større by, for du skal bli noe. Utrette noe.

Men i byen er det så mange flere drømmer som også skal gå i oppfyllelse, og kanskje er det ikke plass til alle. Jeg fant flere ganger ut at det evige hamsterhjulet i byen tok litt knekken på meg, for når jeg ikke fant et eneste smutthull i kalenderen til å stikke en tur ut i marka, var det noe som skurret. Kanskje bodde jeg i nabolaget til statsministeren og kunne dra på en kinopremiere hvor jeg satt side om side med Aksel Hennie. Men hjemme kan jeg ta på meg skoene, bare gå ut døra og lytte til den enestående lyden av ingenting. Kanskje et vindpust. Og ikke trenger jeg å telle minutter for å være sikker på at jeg kommer meg hjem i tide, for oppover Leksåsbakken går det nemlig ingen trikk.

Mange liker å være der det skjer. Høre verdenskjente artister, dra på teater, spise mat fra hele verden. Jeg tipper at mange kvier seg for å flytte ut av byen rett og slett på grunn av at du går glipp av noe. Og da jeg var student, var det å reise hjem på høstferie ispedd en liten frykt for at det skjedde noe i byen som jeg ikke ville få med meg.

Jeg blir så glad når jeg ser folk på min alder som har returnert fra storbyen og studielivet, som drar på butikken og kjøper fiskekaker til middag, som får unger og etablerer seg, og som ikke trenger å dra på et eller annet selvhjelpskurs for å finne ut hva et godt liv er. Da jeg var student, handlet det om å prestere på alle plattformer og leve så spennende som mulig. Jeg glemte å sette meg ned i ro og mak og faktisk kjenne etter om jeg likte alt på dette koldtbordet.

I dag er visst det å stå stille det verste du kan gjøre. Alltid tenke utvikling, utvikling, utvikling! Men hva hvis du ikke skal styre en hel nasjon eller vinne massevis av gullmedaljer, men er en helt vanlig 23-åring som bor i en helt vanlig bygd og har et helt vanlig liv? Som liker bålkos, tilbud på Spar eller å sitte på verandaen med ei god bok?

Så det koldtbordet som studietida i en storby kan være, er som koldtbord flest – du glemmer hvor sanseløst mett du blir på slutten – fordi du skal prøve litt av alt.