Vårslæpp

NAMDALSAVISA

Det er april og mandag i Trondheim. Jeg er på vei til Solsiden for årets første utepils. Og utemiddag for den saks skyld. Sola har gledet alle værsyke og vinterleie trøndere med sin tilstedeværelse i dagevis, og denne mandagen er intet unntak. Til tross for dette, har jeg kledd meg godt. Det er tross alt bare april, og som farmor alltid brukte å si: «vårlufta, ho e skarp!» Å kaste for mange klær så tidlig i sesongen er en smell jeg har gått på et par ganger for mye. Kanskje begynner lærdommen med alderen sakte, men sikkert å gå inn. På vei til Solsiden møter jeg imidlertid mennesker i alt fra tykke dunjakker og lue, til småshorts og singlet. Jeg smiler lurt under solbrillene. Litt fordi jeg hører farmors klare budskap ringe i ørene, men også fordi det tross alt krever en god dose «guts» å blottlegge sine vinterbleke lemmer såpass åpenlyst såpass tidlig.

Jeg tar meg i å tenke hvor gøy det hadde vært å kjøre «telle-farge-på-bilder»-leken, bare med antrekk. Folk ser glade, lattermilde og våryre ut. Vansene er ryddet fram, og syklene likeså. Og apropos folk, er det som om antallet har mangedoblet seg på kort tid. Den umiskjennelige duften fra engangs-griller snor seg rundt menneskene på Marinen, og setter folk i den rette stemninga. På Solsiden er det, som alltid når sola skinner, stappfullt av solbrillekledde mennesker. Takket være et lenge varende sollys og gnistrende varmelamper, går det an å nyte en bedre middag iført kun inneklær.

Vinterdvalen er definitivt over.

Det er kanskje ingen andre vårtegn som er såpass sikre i trønderhovedstaden, som den variable «klesmonduren». Det vil si, du har jo selvfølgelig også det øredøvende skrålet fra en hel hærskare av bymåker, som plutselig har våknet til live igjen. Foreløpig berger vi bra, men om ikke så altfor lenge nærmer vi oss en tid der det kan være risikabelt å forlate døra uten paraply eller annen beskyttelse mot de hissige skapningene med vinger. Jeg vet ikke om noen andre har tenkt over det, men fy søren så mye frekkere og mer høylytte bymåkene er?

Som alltid, når sesongene skifter og været viser seg fra sin bedre side, lengter jeg hjem til bygda mi. Våren kommer alltid tidligere der enn i byen, og med et atskillig bredere spekter av naturfrynsegoder. Jeg har ikke vært hjemme siden januar, da vintermørket fremdeles lå tungt over bygda. Nå er jeg rimelig sikker på at både tjeld, gås og fiskeglade turister har inntatt sitt sommerparadis. Gresset begynner sakte, men sikkert å grønnes, og trærne likeså. Det er lite som måler seg med å sette seg ned et sted, lukke øynene og lytte til alle lydene – som verken innbefatter trafikk eller industri – men lyder fra dyr, hav og vind. Vinterens stummende stillhet og mørke er erstattet med et yrende, frodig liv. Vårens anmarsj på bygda er mer beskjeden og stillfaren, men desto vakrere.

Jeg kommer aldri til å glemme barndommens vårminner. For eksempel da kvigene, i et kuskitduftende Hasvåg, slapp ut på beitet for første gang på flere måneder. Det var alltid et morsomt skue, og representerte på mange måter hele definisjonen på «vårslæpp». Med sin galopperende, hoppende og rautende framtoning, var det som om friheten åpenbarte seg for de firbeinte. Og kanskje er det sånn med oss mennesker også. Med ett er det mulig å bevege seg utenfor en eller annen bygnings fire vegger, uten å risikere å fryse av seg nesetipper eller tær. Det går endelig an å bevege seg fritt, og uten mangelags ull- og dunbekledning. Bare det i seg selv er befriende.

At de mange endringene i sesongene også medfører bemerkelsesverdige endringer hos oss mennesker, er ingen stor nyhet. Vårens oppblomstring og nye liv, reflekteres over på oss mennesker. I tillegg til at flesteparten blir gladere og livligere, oppstår det også andre merkelige fenomen. Dette kan innebære trangen til plutselig begynne å jogge igjen. Eller trene på andre måter. Mange får et mye større behov for å være sosiale, og hiver seg med på både det ene og det andre uten å nøle. Den økende omgåelsen med sol og gode temperaturer gir oss ny giv og tydeligvis mer energi. Plutselig skal det ryddes i boden og vaskes på stua. Vårrengjøring, vårrydding og vårdugnad. Det er tydelig at både folk, fe og omgivelser skal klargjøres for tiden framover.

De siste ti årene har våren for meg representert stress, tjas og mas.

Eksamener, innleveringer og framføringer har ruvet over meg som en tordensky. Når jeg nå går inn i min første vår som ikke-student, har jeg plutselig oppdaget at det går an å nyte en utepils på en mandag, rusle på Bakklandet en formiddag midt i uka og ligge i en park i helgene uten en gnagende samvittighet. Du store, for en befrielse! Til alle hardt-arbeidende studenter: Gled dere!

For til tross for alt som tydeligvis skal klargjøres, ordnes på og pusses til, må en ikke glemme et av årstidens hovedbudskap. Våren er til for å nytes! Det er jeg ganske sikker på.